Etter seks års studier skal nyautoriserte leger ut i arbeidslivet. Uten halvannet års LIS1-tjeneste (tidligere turnus) kan ikke leger begynne i underordnet sykehusstilling eller jobbe som fastlege. LIS1-stillingene henger stadig høyere og bare en av tre søkere får jobb. Resten må fortsette å fylle CV-en med relevant erfaring. Kampen om vikariater og småstillinger i sykehusene hardner til. Hvilke arbeidsbetingelser hadde du våget å kreve hvis du allerede var veid og funnet for lett ved tre søknadsrunder?
I fagbladet Journalen kan vi lese om gråsonejobber i sykehusene utlyst på lukkede Facebooksider, om leger som ansettes på timebasis og at det er oppstått en ny «legespesialitet»: «Innkomstlegen». Innkomstlegen er han eller hun som undersøker deg før du skal opereres.
Stillinger for legestudenter med lisens er ikke nytt. Det nye er at omfanget synes å øke ganske betydelig og at stillingene fylles av etter hvert desperate nyutdannede leger som søker på LIS1-tjeneste. Enkelte behandlingsposter og kirurgiske preoperative poliklinikker er i dag langt på vei driftet av legestudenter eller LIS1-søkere.
Den mest kvalifiserte søkeren skal ha LIS1-jobben. Det rettferdige ved «kvalifikasjonsprinsippet» ser ut til å undergraves av at enkelte legestudenter og uteksaminerte leger har lettere tilgang på meritterende jobber enn andre. Hvordan kan man søke på en jobb utlyst på Facebook hvis man ikke vet at en slik gruppe eksisterer?
Mens LIS1-ansettelser følges tett og med involvering av tillitsvalgte, er det ofte ingen kontroll med ansettelsesprosessene på de nevnte stillingene. Med kontakter ansatt på sykehuset stiller man langt frem i køen for kortere LIS1-vikariater og for å stille seg til disposisjon som tilkallingsvakter. Mange studentjobber går i «arv» mellom venner.
Forenklet kan man si at å ha relasjoner til sykehusansatte gir tilgang på nødvendig arbeidserfaring, er et hinder for LIS1-ansettelse ved samme sykehus av frykt for anklager om nepotisme, men øker sjansen for å være en av tre som får LIS1-jobb ved andre sykehus.
Sykehusavdelingene presses økonomisk. Det er vanskelig å møte ansattes bønn om flere fast ansatte for å lette arbeidstrykket. Da er rimelige legestudenter med lisens og nyutdannede leger uten LIS1-tjeneste velkomne tilskudd i arbeidsdagen. Alle er fornøyd, men egentlig kamuflerer slike stillinger en underbemanning av personell som innehar kompetansen som er forventet i spesialisthelsetjenesten. Det viser også en underbemanning av LIS1-leger.
Sykehusene skal være seriøse arbeidsgivere med fokus på faglig kompetanse i alle ledd. Ryddige ansettelsesforhold er avgjørende for god pasientbehandling og for å demme opp for maktmisbruket i hierarkiske sykehuskorridorer som er overbevisende dokumentert det siste året.
Useriøse arbeidsgivere er fornøyd med takknemlige arbeidstakere uten krav eller forventning om å vite hvordan den neste arbeidsuken ser ut, eller hvor mye som kommer inn på kontoen for å betale husleien neste måned.
Det er ingen som krever at leger skal kunne spasere rett inn i ordinære drømmejobber. LIS1-tjeneste er ingen ordinær drømmejobb. Det er en obligatorisk strukturert tjeneste som gir nødvendig ballast for senere virke som lege.
Bevisst har staten tilrettelagt for at de som vil og kan får studere medisin i andre land. Hvis man som politiker håper et sentralt overskudd av leger vil dekke legebehovet ved lokalsykehus med rekrutteringsutfordringer og i områder med dårlig fastlegedekning, er det meningsløst å lukke arbeidsmarkedet før LIS1. Leger uten LIS1 kan veldig mye, men de kan ikke tette ledige vaktslotter på lokalsykehusene og de kan ikke jobbe som fastleger.
Leger uten LIS1 kan ikke forventes å stå opp for egne rettigheter. Leger som ikke står opp for ryddige arbeidsforhold gjør pasientsikkerheten en bjørnetjeneste. Det er på tide at helseministeren rydder opp i LIS1-køen.