Filmen viser en dresskledd mann på vei til jobb, som misunnelig og resignert betrakter to lekeboksende, leende, highfive-ende søppelmenn. «Kamerater», står det på skjermen. Mannen i dress retter på slipset. «Det kolleger skulle ønske de var», står det.
Filmen var produsert av Ingebrigt Steen Jensens JBR Reklamebyrå, som i dag er en del av McCann. Arbeiderbevegelsens arkiv nede på Youngstorget har lett den fram for meg. Å se den igjen var nesten like mektig som da jeg så den første gang for 23 år siden.
Den gang var jeg 21 og hadde ingen idé om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Egentlig skulle jeg jo gå på universitetet, men jeg orket ikke engang tanken. Filmen åpnet døra for at jeg jo godt kunne bli søppelmann. Ingen kunne si noe på det! Et ordentlig yrke, fysisk og med gode kolleger. Henge bak på bilen. Jeg kunne til og med være tidlig ferdig på jobb.
Det ble ikke helt sånn, det ble et par år i flyttebyrå og i Fiskehallen på Vippetangen i stedet. Det var kamerater der også, gode kamerater. Ikke helt bromance, som i reklamefilmen fra LO, men samhold.
I dag er både flyttemannen og fiskekakepakkeren en annen. Han er typisk ikke nordmann, han har ikke like gode lønns- og arbeidsvilkår lenger og han har mistet status. (Joda, anseelsen var aldri høy, men du kunne i det minste få kred for «ærlig arbeid»).
Det samme har skjedd med yrke etter yrke, ufaglærte i helsevesen, dovakter og sjauere. De er ikke relevante yrker for en ung nordmann lenger. Arbeidsgivere vil helst ha utlendinger som er fornøyd med lite. Når renovasjonsselskapet Veireno holder søppeltømmer-audition i Romania for å få hjelpemenn og sjåfører i Oslo, er det enda en spiker i kista for det tradisjonsrike yrket. Søppelmannen dyttes ett skritt nærmere dovakta.
«Jeg synes det er blitt litt for mye fokus på hvor folk kommer fra. Vi er mest opptatt av at de vi ansetter gjør en god jobb», sier Veireno-direktør Jonny Enger til Dagsavisen i artikkelen på denne siden. Det kjennes litt som en refs. Og enda mer som et forsøk på hersketeknikk. Akkurat som om kritikken skulle handle om rasisme! Det gjør den helt åpenbart ikke; den handler om arbeiderrettigheter som svekkes når arbeidsgivere utnytter muligheten til å komme billig unna.
Det handler om at drømmen om et klasseløst samfunn steg for steg, rekruttering for rekruttering, yrke for yrke, blir enda litt fjernere.
Og så handler det om at den ufaglærte nordmannen enda en gang er taperen. Han som var vinneren i LO-filmen fra 1993.