Det går så fort, har jeg hørt meg selv si noen ganger. Desember spinner av gårde, ikke helt ulikt selve livet. Ny jul, ny veksling. Rundetiden blir litt dårligere for hvert år. Et nytt år kan hakes av på skjeftet. Og at det går fort, at det snart er over igjen, er alltid litt vemodig. Det er bare en ting jeg er jævlig glad for at nå blir slutt (antar jeg?): JULEKANALEN! Adjø! Hasta la vista! Bye bye!
Det er mye å skrive om på tampen av et år. Men jeg tenkte ikke å kjede begge mine lesere med enda mer om #metoo eller enda mer om Arbeiderpartiet eller enda mer om norsk idrett. Ikke når det eneste vi reelt er opptatt av i dag, i morra og de to juledagene er jul og alt julete. Men DAB må vi innom på veien mot ribba.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
For DAB har nært på ødelagt førjulstida. Med DAB i alle rom fikk ungene plutselig makt over produksjonsmidlene, enhver tidligere obskur, fremmed frekvens er bare et trykk unna, og før jeg har rukket å reagere, har de med listige små barnefingre funnet fram til knappen med P7. Kanalen som sender julemusikk. HELE TIDA. Programpostene har vært som følger: Julemorgen. Juleklem. Julekos. Hjem til jul. Deilig julemusikk. Og til slutt, Julekveld. Jeg er litt usikker på hva som skiller disse postene. Men er smertelig klar over hva som er fellesnevneren. Og hører jeg «Rockin Around The Christmas Tree» med Mel & Kim, «Home for Christmas» med Marie Mena, «Driving Home For Christmas» med Chris Rea, «Last Christmas» med Wham, «Do They Know It’s Christmas» med Band Aid eller «White Christmas» med Bing Crosby én gang til SÅ BLIR JEG SPRØ.
Selv det som en gang var verdens fineste julesang, «Fairytale Of New York» med Pogues og Kirsty MacCall, er spilt i filler av P7 Julekanalen. Tilbake ligger en livløs pløse av en klassiker, pumpet tom.
Sånn sett er Julekanalen et bilde på alt som er galt. Med DAB, med mangfoldet og med jula slik den er blitt. Nei, det blir ikke mangfold av mange nisjer, kjære kulturminister. Det blir en lang rekke enfold. Og julemusikken mister all sin potensielle verdi når den deles ut som heroin. Gratis. Døgnet rundt. Hele desember.
Men selv ikke den hyperkommerse Julekanalen skal klare å knekke min barnlige glede over julaften. Den er ørnen blant dager. Den ene dagen i året alle er snille. Alle er gode. Alle vil vel. Alle smiler. Alle gir bort noe til de man er glad i, og kanskje til noen man ikke er fullt så glad i, men gir likevel fordi det er jul. Det er nesten enda bedre. Og så gir man en ekstra slant til en rumener i Storgata. Det er en dag for å kjenne godhet, varme og kjærlighet, og for å sette seg foran stereoanlegget og klemme til med Jussi Björlings «O helga natt» og la tårene sprute. Så kan man tørke tårene med myten om at Jussi var dritings da han spilte den inn. Er det virkelig mulig at noe så vakkert kan serveres av en mann fullere enn Hertuginnens hovmester? Jeg liker den tanken, og er ikke interessert i fasit.
Tomheten etterpå er endeløs. Først den rare følelsen av at festmiddagen kl. 17 med ribbe og medister, selve målgangen for en måneds styr og jag og mas, julaftenplanlegging med excel-ark og diskusjoner om hvem som skal til hvem siden september, er over 17.15. Så gavene og kakene. Og alt dette er fint. Men så. Så sitter du igjen i sofaen etter at gjestene er gått, så stinn at du skjems, gloende apatisk på katolikkene som holder midnattsmesse fra Roma, og kjenner etter og tenker: Var det alt? 24 dagers sprint med mange innlagte drikkepauser og så kommer man i mål til dette? Den tomheten har intet sidestykke i den menneskelige tilværelse.
Kanskje må jeg skru på Julekanalen? Bare en siste gang. God jul!