Etter å ha bodd i huset ved siden av en sentral KrF-politiker i ti år, vet jeg hva som girer dem opp og holder dem gående. Det er ikke alkohol, men kaker og søt bakst. Formkaker, kaketiner, brett med biter, sukker, kremer og toppinger i alle former. Og jeg tenker på Dagrun Eriksen som i en av landets mørkere måneder har kjørt på kryss og tvers i Nordland fylke på jakt etter the great utjevningsmandat. Norge er fint sånn. Jo mindre folkerikt, jo mer vektes hver enkelt stemme ved valget. En stemme nordpå har større tyngde enn en i Oslo, og utjevningsmandatet i Nordland kan bli en thriller. Men hun kjenner knapt noen der. Ingen søskenbarn eller nær slekt oppgitt, men lokallagene blir som en familie: Hvor mange kaffikopper, serveringer, hvor mange kaker og julebakstrester har hun ikke måttet gjennom i løpet av denne turneen?
La oss ta det fra begynnelsen:
Det er stortingsvalg om et drøyt halvår. Dagrun Eriksen har vært nestleder i KrF i hele fjorten år. Vi er en nasjon av varaordførere, lokaldemokratiets og livets evige toere som får låne ordførerkjedet og får skinne i en gullklokkeoverrekkelse på aldershjemmet først når ordføreren er i departementet for å be om penger til en hjertesak. Dagrun Eriksen røk ut av Stortinget til fordel for Hans Fredrik Grøvan i 2013. Hun har lyst inn igjen på Stortinget, men hennes lokale fylkeslag mener noe annet. Aust-Agder KrF vil heller ha Kjell Ingolf Ropstad på topp. Da må Dagrun Eriksen bli politisk flyktning, rett og slett finne seg et nytt fylke. Nordland? Ja, la oss prøve Nordland, så langt hjemmefra som det går an å komme. Dagrun Eriksen kjøper seg bobil.
30 januar postes det et mørkt kveldsbilde på Facebook. Dagrun Eriksen står sammen med Åste Marie Lande Lindau, førstekandidat i Nord-Trøndelag, som er passasjer fra Værnes til Grong. Bobilen er hvit, ingen fancy dekor eller gul KrF-skilting.
Neste klipp: Medlemmer av Nordland Bondelag har møtt opp og bruker en snøskavl som kjøleskap, Det står kartonger med juice og noe pålegg i snøen. Frokost ute. I bakgrunnen en demontert bålpanne. Dagrun Eriksen skal møte lokalpolitikere fra Rødøy, Lurøy og Træna.
Krøssklipp: 3. februar i Bodø, publisert på facebooksidene til Nordland KrF. Dagrun poserer foran i tynn genser, men skiltene på bobilen er sladdet. Turen startet som en spøk, nå kjører hun bobil, står det Innlegget er tagget med #jokernord.
Riksnyhetene: Tidlig tirsdag morgen og Dagrun Eriksen er med Politisk kvarter i NRK, på telefon fra en bobil et sted i Nordland. Fylket har akkurat slukket FM. Det er mørkt. Radioen viser ikke bildene: Hun er våknet, har testet stemmen i bobilen, prøvd si heihei og brumbrum og laaaalaaaa uten å få svar. (Det ryktes at hennes ektemann er med på reisen som sjåfør, men det vet vi ikke der på andre siden av radioapparatene). Det kokes vann og pulverkaffen triller ned pappkoppen. Håpe det er Brasero, den eksotiske. Uten blåser det. En hinne ligger over frontruta. Kanskje går det store, tunge dyr forbi. Hun sjekker mobilen, om det er nok batteri. Hvis hun står i det ene hjørnet, er det én strek bedre på dekningen. Så klikke seg inn på intervju-appen NRK bruker.
Det er høyt under taket i Nordland KrF, det er en liste preget av ungdomspolitikere. KrF i Nordland har ikke bidratt med flere kjente politikere enn Oppland fylke med fiskeriministre. Dagrun Eriksen skal prøve vise Norge at KrF er mer enn Vestlandet, men vet hun at det er Fylkesmannen i hennes nye politiske hjemfylke som har det administrative ansvaret for Jan Mayen. Vi er sikre på at hun kan sin Petter Dass (1647-1707). Avisa Nordland kan fortsatt ha oppslag som i juli 2015: «Brukte 200.000 kroner på å fikse Jesus. En drøyt 150 år gammel Jesus med vinger har fått nytt liv av Stephanie Backes.»
Men drar det velgere?
Som samtlige av de driftige handelsfolk og dagdrømmere i Knut Hamsuns forfatterskap oppdaget: Det er arbeide som avler velstanden. Et dykk inn i programmet viser at KrF er like rundformulert som alle andre «....bidrar til flere arbeidsplasser og innovasjon og nyskaping. Særlig er det viktig å legge til rette for små og mellomstore bedrifter med rammevilkår slik at de kan få vokse og utvikle seg...» og dermed må vi snakke olja. KrF er for vern av LoVeSe og dette er en sak de kan komme til å «vinne» i en eventuell ny regjeringstilnærming med Ap fordi Ap bare har nølt seg til en halv snuoperasjon ikke mange forstår noe av.
Fisk? Hun må kunne råfiskloven på rams, dette har hun innrømmet. Uten den har man ingenting i Nordland å gjøre. K-en i KRLE er ikke i fare lenger. Ap har snudd. Hva med kontantstøtte, samferdsel og frivillighetslivet? Og tømme- og spylestasjoner for bobiltoaletter?
Det er dette som er hverdagen mellom valgene når du er utenfor og vil inn. Bobilen må nok på veien igjen til sommeren – helst med friske, aktualiserte meninger om resultatene av kommune- og regionreformen. Innen da rekker Dagrun Eriksen å lære noe utenat fra sin nye landsdels store kunstner. Nei, ikke Harr, men Hamsun, fra romanen «Under høststiærnen» for 111 år siden:
«Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente.»