Debatt

Johaugs opinionskamp

Det var Therese Johaugs valg å løfte dopingsaken ut i offentligheten. Hva hvis det ikke blir noen sak?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Aldri er en dopingsak blitt mer omtalt i en så tidlig fase. Det foreligger ikke engang noen påtale. Den kan være en måned unna, og en eventuell straff enda lenger inn i fremtiden. Da er langrennssesongen for lengst i gang. Men Johaug-saken vil mørklegge hele skisesongen helt til vi får svar på hovedspørsmålet: Har hun jukset?

Hele motivasjonen for antidopingarbeidet er å forhindre juks. Hvis ikke kunne man frigitt hele toppidretten og definert den som sirkus. Den definisjonen passer nok uansett. Men sirkusartister dopingtestes ikke. Dit ønsker ikke idretten å komme. Vi vil at idrettsutøvere skal konkurrere under like vilkår. Vi vil i hvert fall bevare illusjonen om at det skjer. I den kampen er det skapt en hybrid av et rettssystem der man må bevise sin uskyld hvis man har fått i seg noe som står på lista over forbudte stoffer. Å bevise uskyld kan være krevende. Konsekvensen er at risikoen er større for at uskyldige blir dømt. Det kan ha skjedd mange ganger allerede.

Utfordringen med den såkalte dopingjussen er å skille klinten fra hveten, eller med andre ord: Skille juks fra uaktsomhet. Derfor har verden samlet seg om kodene til det internasjonale antidopingbyrået WADA der Norge har vært en av pådriverne for å få et internasjonalt system som fungerer rettferdig. Opptakten til OL i Rio de Janeiro viste at det er langt igjen. Men Johaugs sak er ikke i WADA ennå. Den skal først avgjøres i Norge, Og det er neppe nå Norge bør ta initiativ til å få endret WADA-kodene.

Det er store forskjeller mellom de to sakene som ryster Norges nasjonalidrett. Martin Johnsrud Sundby valgte motsatt strategi og holdt saken skjult til dom forelå. Det har han angret på. Han har ikke fått i seg ulovlig stoff, men er dømt for brudd på dopingreglementet, en annen nyanse i denne jussen. Vil Therese Johaug ha en fordel av at saken prosederes i sosiale og usosiale medier i en rekke land før den i det hele tatt kommer opp? På Facebook er det titusener som støtter henne på forskjellige aksjonssider. Klarer de få personene som først skal definere en mulig påtale å være upåvirket av støyen saken skaper?

Akkurat nå er dette oppgaven til Anders Solheim, lederen av Antidoping Norge. Der pågår etterforskningen. Så skal påtalenemnda bestående av Anstein Gjengedal (tidligere politimester i Oslo), Kåre Birkeland (professor i endokrinologi) og Rigmor Solberg (professor i farmakologi) avgjøre om det blir noen sak. I motsetning til alle de andre sakene de har behandlet i ro og fred, har denne saken fullt flomlys. Og medienes egen etterforskning er i gang, det synses skråsikkert fra alle kanter. Mange har allerede konkludert. Og lederen av Europarådet, Thorbjørn Jagland, etterlyser bedre vern av idrettsutøveres rettssikkerhet. Uansett utfall av en dom, kanskje om et år, vil den antakelig bli anket. Det kan bli alt fra frifinnelse til karriereslutt. Johaugs selvvalgte taktikk er at vi kan følge den minutt for minutt. Nå er den preget av sterke følelser. Det vi trenger er fakta. For hva er en rettferdig dom?

Mer fra: Debatt