Regelverket sier (sitert fra Goplen) at «utøver uten hensyn til skyld er ansvarlig for ethvert forbudt stoff som blir funnet i utøvers dopingprøve». Her er det to muligheter.
Den ene – tolkning A – er å ta formuleringen helt bokstavelig. Da betyr regelen at uansett fravær av subjektiv skyld i form av uaktsomhet eller forsett, har utøveren objektiv straffeskyld så sant stoffet er tilført kroppen. Hvorvidt utøveren er skyldig i denne forstand, dvs. hvorvidt stoffet er tilført kroppen, må bevises. Inntil det er bevist – i praksis ved positiv B-prøve – gjelder uskyldspresumsjonen. Regelverket tilsidesetter altså ikke denne.
Derimot har regelverket et kriterium for skyld som vanligvis ikke gjelder i strafferett. Dette blir litt usynlig fordi ordet «ansvarlig» brukes i stedet for «skyldig». Men det er skyldig Johaug i realiteten ble i det øyeblikket forekomsten av stoffet i kroppen var bevist. Ifølge tolkning A skylder hun fra det øyeblikket samfunnet noe og må sone for det. Før det var hun uskyldig, i samsvar med rettsprinsippet om uskyldspresumsjon.
Den andre muligheten – tolkning B – er at uttrykket «uten hensyn til skyld» ikke er ment helt bokstavelig, og at utøveren i virkeligheten ikke holdes ansvarlig hvis skylden – i form av uaktsomhet – er null eller svært liten. Men i så fall kommer uskyldspresumsjonen utvilsomt til anvendelse. Det vil i utgangspunktet antas at utøver ikke har vært uaktsom i lovstridig grad, og det blir opp til påtalemyndigheten å bevise det motsatte.
Problemet er altså ikke tilsidesettelse av uskyldspresumsjonen, som Goplen antyder. I tolkning A er problemet endringen av skyldtemaet, dvs. innføringen av det objektive skyldkriteriet. I tolkning B er problemet eventuelt en skjerping av aktsomhetskravet i forhold til hva som er vanlig. Det er disse avvikene som kan hevdes å være i strid med grunnleggende rettferdighetstenkning og prinsipper i norsk rett.