Nyheter

Johaug er ikke et offer

Norge eksploderer i et pinlig sinne fordi en av idrettsheltene straffes som alle andre. Johaug er ikke et offer, hun er tatt i doping.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En stor del av offentligheten skriker ut i et barnslig raseri over at Therese Johaug dømmes strengere enn de skulle ønske. Hun får nemlig ikke gå OL i Pyongyang. Dommen fra CAS (Den internasjonale voldgiftsretten) øker straffen Johaug fikk av Norges Idrettsforbund (Domsutvalget) med fem måneder, som dermed gjør at hennes neste store konkurranse blir VM i Seefeld februar 2019.

Selvsagt kan man ha sympati og medfølelse, men det gjør ikke saken verken «urettferdig» eller «usaklig». Ei heller gjør den alle andre land til Norges-hatere. En skiløper er tatt for bruk av et forbudt stoff og fått en middels straff for det. Se det fra internasjonal idretts perspektiv: At hun ikke får delta i neste OL skulle vel strengt tatt bare mangle, og burde vel nærmest vært en obligatorisk del av slike straffer. Men norsk offentlighet stoper ikke ved medfølelse. Den går i strupen på verdens «urettferdighet».

Og som normalt ledes klagesangen av Dagbladets Esten O. Sæther, som har skrevet overveldende mye til støtte for Johaug etter hun ble tatt. Hun er en «ren» utøver som er «frifunnet uansett hvor lang utestengelsen blir». «Dette er ikke noe å skamme seg over,» er dagens tittel. Om Sæther er Johaugs personlige pressetalsmann eller ikke er vanskelig å vurdere, men det meste av kritikken mot Johaug eller forbundet defineres som «sjofel» eller «kynisk». Blant mye annet mener han at saken ikke skader det norske ryktet «uansett utfall».

Men Sæther er ikke alene. Så langt derifra. Mediene har fremstått som en subjektiv propagandakanal for Johaugs uskyld helt siden saken sprakk. TV2 er et hederlig unntak, mye takket være Ernst A. Lersveens mer uavhengige tilnærming til både denne og andre saker. Det som burde være en anledning for pressen til å drive kritisk journalistikk har blitt en kappestrid i lojalitet og smålig nasjonalisme.

Verst i klassen er NRK og Dagbladet. Statskanalens reportere oppførte seg som unge fans med hjertet utenpå drakta da saken i domsutvalgets høring ble sendt direkte. De såkalte «ekspertene» i studio omtalte landslag og forbund i «vi»-form og gjorde egentlig bare skam på kanalen. De var verken eksperter eller journalister. Når det gjelder Dagbladet så kvalifiserer Sæthers Johaug-skriverier til kampanjejournalistikk. Han mener nok det han skriver, men det er et redaksjonelt ansvar å sørge for balansert og seriøs journalistikk.

At NRK, Dagbladet og Sæther og andre vil savne en av de store idrettsheltene under OL er naturlig. At man føler med henne er heller ikke helt ulogisk. Men å fly i taket over at dommen justeres til det som er en middels straff ut fra saken, er patetisk. I Verdens antidopingbyrå sitt regelverk (WADA-koden) er slik saker anslått til å skulle straffes med mellom 12 og 24 måneder. At CAS lander et sted i midten er aldeles forståelig.

Det som er mer spesielt er at Norges Idrettsforbund satte en såpass lav straff. Det tjener ingen å ha et såkalt uavhengig domstolutvalg som etterlater et klart inntrykk av å konstruere en straff til fordel for utøveren. Vi får aldri vite i hvilken grad utvalget lot seg påvirke av opinionen, forbundet eller andre aktører. Det som er sikkert er at de forregna seg. En noe høyere straff kunne ført til at FIS ikke følte seg tvunget til å anke.

Det skal ikke mye fantasi til for å anta at hele historien til Johaug ikke nødvendigvis er hundre prosent sannferdig. Til det er det for mange små potensielle hull og en lege som oppførte seg oppsiktsvekkende unormalt. At det er inngått en avtale for å redde Johaug er en mistanke som har hengt over saken fra første dag. Det betyr ikke at det er sant, men de åpenbare gråsonene i historien burde ført til en grundigere og mer troverdig etterforskning. Og kanskje ennå viktigere, så burde det ført til en profesjonell og objektiv kritisk journalistikk.

Så har man selvsagt historien om de mystiske kvitteringene som ble oppdaget på et annet apotek (Seiser Alm), der landslaget befant seg før sitt velkjente opphold i Livogno. En fysioterapeut tilknyttet landslaget skal ifølge ryktet (påstander/spor) ha kjøpt inn den samme salven (Trofodermin) som Johaug senere er dømt for å ha brukt.

Ifølge Antidoping Norge ble dette sporet fulgt, men på grunn av at kjøpet ble gjort kontant så fant man ingen kobling til noen personer. Om de aktuelle personene ble avhørt vites ikke, det må man forutsette. Under høringen ble dette sporet klassifisert som dødt, men vi fikk ikke noe svar på hvorfor. At det ikke skapte noen videre debatt eller overskrifter er oppsiktsvekkende.

Slike elementer skaper et inntrykk av en rufsete rettslig prosess. Ønsket om å fremstå ryddig har overgått ønsket om å være det. Kommunikasjonen om prosessen har vært viktigere enn selve prosessen, for at publikum og (ikke minst) andre nasjoner) skal få et inntrykk av at Johaug behandles som alle andre ville blitt. Det ble hun ikke. Og skal du kommunisere er det ingen som er bedre å ha på laget en hele det norske pressekorpset.

Det gir også næring til ideen om at ikke alle spor og påstander har blitt tilstrekkelig etterforsket. Det virker lite sannsynlig at det har vært en konspirasjon med hemmelige avtaler og møter i mørke kjellere. Men det virker heller ikke sannsynlig at historien vi har fått fortalt er hundre prosent riktig. Det betyr ikke at den ikke er det, men at jobben med saken skulle vært mer profesjonell og ærlig.

Johaug omtales som et offer. Nordmenn glemmer at hun faktisk er dømt for doping og fått en aldeles middels straff. Sannheten om de mange gråsonene får vi neppe vite noe om, og særlig ikke når norske journalister virker mer interessert i å forsvare Norges ære enn å gjøre jobben sin.

Mer fra: Nyheter