Nå er det fokus på hvilke enorme inntekter Johan Sverdrup-feltet vil gi Norge. På Equinors nettsider finner man denne informasjonen: «Johan Sverdrup er blant de fem største oljefeltene på norsk sokkel. Med forventede ressurser på 2,1–3,1 milliarder fat olje vil feltet være et at de viktigste industriprosjektene i Norge de neste 50 årene».
Dette kan leses som en optimistisk fremtidsvisjon – eller som en industripolitisk advarsel. Advarselen finner man i ordene «.... de neste 50 årene». Investeringer i olje er altså langsiktige prosjekter. Det helt sentrale spørsmålet blir: Hvor stor betydning vil fossil energi ha om ti, tjue ... femti år, vil olje og gass også da utgjøre over femti prosent av verdens energiforbruk?
Erik Solheim, nå assisterende generalsekretær i FN med ansvar for organisasjonens klimaprogram, sa i «Den store samtalen» under Arendalsuka: «I fjor var det første året i verdenshistorien hvor det kom mer ny elektrisk energi inn på verdensnettet fra solenergi, enn fra olje, gass, kull og atomkraft til sammen.» Han fortalte også at solenergi de fleste steder i verden nå var billigere enn elektrisitet basert på kull. Dette bør være en tydelig industripolitisk advarsel: Man bør ikke foreta investeringer hvor avkastning ligger mange tiår frem i tid, og hvor ny teknologi er i ferd med å overta. Og man må merke seg, den nye teknologien overtar ikke fordi den er klimavennlig og forurenser mindre; den overtar fordi den er et billigere alternativ.
Det burde derfor være åpenbart at norsk oljeindustri må fases ut. Det er selvsagt ingen grunn til å stoppe produksjonen på felt som er i drift, norsk olje og gass forurenser ikke mer enn annen fossil energi.
Men det bør bli slutt på å lete etter nye oljefelt som først kan komme i drift om mange tiår. Det er gode miljømessige argumenter imot oljeutvinning i Lofoten. Når man kobler disse sammen med den økonomiske risikoen, en risiko som det i realiteten er den norske staten som tar, bør all debatt om LoVeSe nå legges død.