Innenriks

Jemen: Landet der selv blinde barn blir øyenvitne til bombeangrep

I Jemen blir selv blinde barn øyenvitner til ødeleggelser. Men det er tomme mager som tar flest liv. Ingen steder i verden rammer matmangel flere mennesker. Jeg jakter på et bilde som kan fange din oppmerksomhet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Denne uken, i Genève, presenteres en plan for hvordan hjelpeorganisasjoner i år skal nå frem med nødhjelp til 12 millioner mennesker i Jemen. Verdens land og velgjørere inviteres til å ta sin del av regningen.

- Ingen steder i verden sliter flere med å overleve som i Jemen, sier jeg.

Igjen sitter jeg her i Oslo og snakker om Jemen, landet jeg arbeidet i og bodde i frem til jeg flyttet til Norge forrige sommer. Vi drikker en kaffe, drodler, noen venninner, noen som jeg ikke kjente før nettopp nå, og jeg.

- Men vi hører så lite om konflikten, sier et av mine nye bekjentskaper, hvorfor det egentlig?

Det samme lurer jeg på. Det samme har jeg lurt på hver gang jeg hører om nye sivile som drepes i krigen i Jemen, hver gang jeg ser forferdelige bilder av barn begravet under knust murstein og støv etter et luftangrep, gjennomført med vestlige våpen. Hver gang de få journalistene som globalt dekker Jemen på twitter viser underernærte barn som ikke engang klarer å svelge vann, og det finnes ikke mer intravenøst å gi dem. De er bare skinn og bein, kan ikke snakke, kan så vidt holde øynene åpne.

- Du må ha en nyhetsknagg, sier venninnen min, du må sin noe som fenger, noe nytt, noe som vi her i Norge får lyst til å vite mer om, noe som rører oss!

Vi to har ofte slike diskusjoner. Jeg forholder meg normativt til det meste, tenker at det burde jo være slik og sånn, mens hun sier at ja, kanskje det, men slik er det ikke. Papiraviser ligger oppslått foran oss. Trump. Ulv. Kjendisfarmen. Northug. Slik er det.

For det er ikke juicy nok at 17 millioner mennesker ikke får nok mat. Det blir ikke overskrifter av at koalisjonen som bomber Jemen, og som mer eller mindre støttes av hele den vestlige verden, holder et helt folk og land isolert og forhindrer at matvarer, medisiner og drivstoff kommer seg inn på markedet. Eller at sivile bevisst blir brukt som skyteskiver i krig, stikk i strid med folkeretten. Man må ha noe som ryster mer og dypere i oss. Men hva skal jeg si? Hva når inn? Hva kan jeg gjøre?

Det er flere grunner til at Jemen ikke får oppmerksomhet. Noe er min feil, en del av min jobb som medierådgiver i Flyktninghjelpen er jo nettopp å opplyse om hvilke forhold og utfordringer som møter mennesker på flukt rundtomkring i verden. Og dem er det mer enn to millioner av i Jemen.

Hva om vi har et bilde, en historie, et ansikt? Et barn gjerne, på en strand eller i en ambulanse, en enkel, forferdelig skjebne som kan formuleres med 140 tegn inkludert mellomrom?

Kanskje noe om blindeskolen som ble bombet, der det i ettertid ble sagt på twitter at i Jemen blir selv blinde barn øyenvitner til brudd på menneskerettighetene? Hva med Shawaia, alenemoren som er drevet på flukt av luftangrep nord i landet og som ikke har annet å tilby barna sine enn brød og vann? Hva med lille Ahmed som sier at han savner vennene sine og venter på at pappa skal komme hjem, mens mamma kan fortelle meg at pappa ikke er mer?

Hva med en av de mange tusen barna som nå blir soldater i en eller annen militær forgreining, ikke fordi de tror på det ene eller det andre, men de vil leve, og det finnes ikke annet man kan gjøre for å tjene noen slanter til familien? Eller foreldre som gifter bort døtrene sine altfor unge, og de vet at de er for unge, men at hun da i det minste kanskje får noe å spise?

Jeg ringer til Mohammed. Han er en gammel kamerat av meg, vi jobbet tett i flere år i Jemen, han er fremdeles der. Jeg lurer på hvilke fotografer og skribenter som fremdeles er på plass rundt hovedstaden, som ikke er drept, fengslet, er blitt dratt for langt inn på en av sidene i konflikten, og som har etikken intakt? De må dessuten kunne love å ikke risikere liv eller helse i jakten på bildet som kan ryste oss, for der går grensen.

- Hei, Mohammed. Kefak, hvordan går det?

Mohammed er selv jemenitt. Han har fire barn, nylig skildret han sammen med barna sine, i et sjeldent oppslag om Jemen i New York Times, hvordan krigen påvirker dem. En av døtrene skrev at i Sana’a, der legger man seg redd, våkner redd, og er redd når man forlater huset. Hun vil ikke være redd, hun vil bare ha fred.

- Joda, det har vært rolig den siste uken, ikke så mange luftangrep. Men situasjonen er forferdelig, Alvhild, flere og flere tigger og sulter, flere og …”

BOM! Der smalt det. Jeg hørte det over linjen. Jeg husker den lyden, frykten. Jeg husker hvordan man talte sekunder mellom eksplosjonen man så og eksplosjonen man hørte, som når man beregner avstand ved å telle tiden mellom lynglimt og torden.

- Ah, jeg burde ikke sagt at det var rolig. Bank i bordet.

Mohammed blir distrahert et øyeblikk. Jeg ser for meg hvordan han lynraskt tenker: Hvor er barna mine? Hvor smalt det? Hvem kjenner jeg som bor eller jobber i den retningen? Vi avslutter.

Men det kan være flere grunner til at Jemen ikke har blitt fanget opp på radaren vår. Kanskje skyldes det også at vi, mens vi har blitt introdusert til de rikere nabolandene med flashy kjøpesentre og fine hoteller, ikke har fått servert like mye nytt fra det fattigere Jemen. Kanskje fordi de som angriper opprørsbevegelsen i hovedstaden er våre allierte og handelspartnere i regionen, og der ligger det mye penger. Kanskje fordi få internasjonale journalister kommer seg inn i landet, samtidig som jemenittiske journalister ikke nødvendigvis kan si alt de vil. Dessuten er jo flyplassen stengt. Kan det være fordi det i Europa finnes relativt få flyktninger, enn så lenge, fra Jemen? Eller er det fordi sult, som tross alt dreper flest i Jemen, skjer langsomt og stille; at romlende mager bråker mindre enn bomber som kan filmes?

Som Hisham Al-Omeisy, en velkjent politisk analytiker og twittrer i Jemen, skrev: Jemen er ikke en glemt krise. For å glemme noe må man først vite. Jemen var ikke kjent i utgangspunktet.

Men nå, mer enn noen gang, trenger Jemen at vi åpner øynene. I Genève i dag ber FN, Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner om 2 milliarder amerikanske dollar for å hjelpe 12 millioner mennesker. Det bes ikke om så mye, bare litt over en norsk hundrelapp per person per måned.

Men disse tallene gir meg  samtidig vondt i magen, fordi jeg vet at det er 19 millioner, ikke 12, som trenger en eller annen form for nødhjelp. Bak beregningene ligger beinharde prioriteringer av menneskers liv, vi skal bare hjelpe dem som absolutt, absolutt trenger der. Det er gjort beregninger på vegne av verdenssamfunnet og lommebøker som lettere åpner seg for våpenkontrakter, enn for menneskene som lider der våpnene brukes. Man satser ikke bredere, fordi man vet, av erfaring, at regningen ikke blir betalt.

Tross alt: Man når ikke alle, men man når mange. Bare Flyktninghjelpen nådde frem med hjelp til 1,2 millioner mennesker i Jemen i 2016. Det nytter, og gjør en forskjell mellom liv og død for de millionene som får hjelp.

 

Mer fra: Innenriks