Nylig postet jeg et ferskt bilde av gamlebyen i Sana’a på Facebook-veggen min. Stedet er magisk. Her har mennesker levd sine liv i tusener av år. Historie puster i de gamle murene, de smale gatene, og i de karakteristiske vinduene i farget glass, innrammet i hvitt.
- Jeg trodde hele dette nabolaget lå i ruiner, takk for at du deler!, kommenterte en venninne under bildet. Hun antok at krigen så annerledes ut.
Det er ruiner i Jemen. Selv den verneverdige og fremdeles levende gamlebyen har ikke sluppet unna ødeleggelsene. Et åpent sår med nakne rom lyser mot oss på gata, den ene veggen er sprengt bort. Fem hus på rad og rekke ble bombet her den 12. juni 2015. Minst fem personer døde. Et annet sted i det tett befolkede nabolaget midt i sentrum døde 11 familiemedlemmer da et luftangrep traff hjemmet deres 19. september 2015. Fabrikker og selskapslokaler flere steder i hovedstaden og ellers i landet er jevnet med jorden. Det samme har skjedd med hjem, skoler, sykehus, veier og broer.
Ruiner er også det som er igjen av Mahdis liv. Mens han var på jobb som sikkerhetsvakt et par kilometer hjemmefra, kom kona hans med middag til ham. Hun hadde fastet hele dagen og ville bryte fasten sammen med mannen ved solnedgang. De hadde bare vært gift i åtte måneder, og var veldig forelsket.
Midt på natta ble de hundre innbyggerne i den lille fjellandsbyen Jabal Ayoub vekket av to luftangrep, det ene etter det andre. Alle våknet, bortsett fra fire personer som aldri skulle våkne igjen; Mahdis kone, hans fetter, og to små barn i nabohuset.
- Hjemmet mitt lå i ruiner. Jeg hadde vært der bare noen timer tidligere, og nå var alt borte. Noen fortalte meg at kona mi hadde omkommet. Hun var under ruinene. For hvilken forbrytelse, hvorfor? De drepte henne uten grunn. Jeg føler meg ødelagt, sier Mahdi. Stemmen blir spak. - Nå er jeg desperat. Når jeg tenker på hva som skjedde føler jeg meg helt tom. Dersom jeg tenker på fremtiden, ser jeg ingenting. Jeg er fortapt, sier Mahdi.
Krig er bomber, våpen og eksplosjoner. Volden i Jemen har i uforholdsmessig grad rammet sivile i dette fattige landet. Men i Jemen skjærer krigen inn i hver familie, hvert menneske, og gjennom de sosiale båndene som holder landet sammen, på så mange flere måter.
På flukt
Over to millioner mennesker i Jemen er tvunget på flukt og kan ikke lenger bo i sine hjem. En av familiene som har måttet flykte er Roua'a, hennes ektemann Abdo, og deres fire barn Raed (10), Rub'a (8), Rahaf (2) og lille nyfødte Rashad.
Familien fra Taizz hadde en gang et godt liv. De flyttet til Hodeydah da Abdo fikk en jobbmulighet. Han tok opp et lån for å kjøpe en buss, og som bussjåfør tjente han litt penger, selv om lånet måtte nedbetales.
Så kom krigen. Drivstoffprisene skjøt i været, like høyt som rakettene som regnet over nabolaget. Abdo måtte selge bussen. Roua'a solgte alle smykkene sine. Så var det ingenting igjen å selge. De gikk sultne noen uker, måtte forlate leiligheten de leide. Rahaf, den toårige datteren, fikk en kronisk muskelsykdom. Til slutt begynte de å be om hjelp, noe de kviet seg for og som drepte stoltheten deres, forteller Abdo.
Jeg møter familien i et lite rom på femten kvadratmeter i Sana'a. Her bor de alle sammen, på rommet der deres yngste ble født for bare en måned siden. Under fødselen kom en nabokone for å hjelpe til.
Jeg snakker med barna. Min erfaring med å snakke med barn i Jemen, er at de ofte er sjenerte i møte med fremmede. For hver setning de sier ser de spørrende på foreldrene for bekreftelse. Men denne familien er annerledes, foreldrene lar barna snakke. De er veloppdragne, artikulerte, de sier ikke at de vil bli soldater når de blir store, som så mange andre barn gjør, men at de liker kunst og vitenskap.
Nå må de lære seg hvordan man overlever som fattig. En mor, en far og fire barn, inkludert en baby på bare fire måneder og en som er alvorlig syk.
- Forrige måned hadde jeg ikke ha råd til medisin til Rahaf, så beina hennes stivnet helt. Legen skjente på meg og slo knyttneven i bordet: 'Hvorfor tok du henne ikke med til behandling, hvorfor kjøpte du ikke medisiner, nå kan du se, hun er blitt mye verre!' Legen sa at vi måtte fortsette å gi henne medisiner. Det koster 35 000 Jemenittiske Real (800-900 NOK) hver måned, og vi har knapt råd til mat til de andre barna. Forrige måned måtte jeg velge mellom å la de andre barna sulte, eller behandle henne, sier Abdo.
Jeg spør ham hvordan det føles å være en far i en slik situasjon. Foran familien sier han: - Jeg vil heller dø enn å ha det slik. Jeg har mistet håpet.
Ruba'a ser opp på pappa med store øyne av sympati, og med frykt.
Et annet barn som lever med frykt, er åtte år gamle Ali. Sammen med familien flyktet han til Sana'a fra Nehem - eller rettere sagt, de av familiemedlemmene som fortsatt levde, flyktet. De bodde i en generasjonsbolig med besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn. 17. februar i år ble hjemmet truffet av luftangrep.
- Det begynte klokka 04:00. Bombingen fortsatte, det var ingen pause, ikke engang ti minutter mellom smellene, forteller Amer, Alis far. Etter en grufull time var det over, da oppdaget de at 13 familiemedlemmer ikke lenger levde.
Amer mistet både foreldrene, søsteren og datteren sin. Ali mistet storesøster. Hun var bare 16 år og hadde alltid hjulpet ham med leksene.
- Nå vil ikke Ali gå på skolen lenger, så snart flyene begynner å sirkle over byen, løper han hjem. Han holder seg i nærheten av meg hele tiden og slipper meg ikke av syne, forteller pappa.
- Fortell folket ditt, fortell alle, at vi trenger hjelp. Men det viktigste er å få en slutt på krigen. Vi vil hjem, vi vil fortsette livene våre. Hjemme trengte vi ikke å be om hjelp fra noen. Vær så snill, kom tilbake på besøk til oss der, når dette er over, vi vil gi deg mat og husly, vi vil dele alt vi har med deg, forteller Amer.
En offentlig sektor uten penger
Importrestriksjoner og et sammenbrudd i økonomien har gjort at 1,2 millioner offentlig ansatte ikke har fått lønn på ni måneder. Folk som pleide å ha gode liv, en inntekt, et hjem, står nå igjen uten muligheter til å forsørge familiene sine. I Jemen finnes millioner av familieforsørgere som nå kjemper for at familien og de selv skal overleve: De ny- fattige.
Og så er det stoltheten. En venn som arbeider for en av de internasjonale hjelpeorganisasjonene i Sana'a fortalte meg: - Jeg er den eneste i bygningen min som har klart å betale leien de siste seks månedene. Folk som er veldig stolte, som aldri har bedt meg om noe som helst, mennesker som har kjempet lenge, spør meg nå om hjelp. Når de gjør det, vet jeg at det er alvorlig, sier han. Jeg ser på ansiktet hans at situasjonen gnager på ham.
- En dag så jeg naboen som bor over gata. Han så veldig tynget ut. Før hadde han en jobb, det har han ikke lenger. Kona hadde en jobb, det har heller ikke hun lenger. Jeg visste at han ikke hadde råd til å betale husleien. Jeg forsøkte å snakke med ham, sa at vi er naboer, at vi har kjent hverandre lenge, ba ham om lov til å betale husleien for ham. Jeg sa at neste gang ville det kanskje være andre veien. Men han ville ikke, han tok ikke imot. Han lider. De har fire barn. De har ingenting. Jeg ser barna gå til moskeen for å fylle vann på flasker, de har ikke lenger råd til å betale vannregningen, forteller han.
En vaklende helsesektor
I tillegg til belastningen det er for ansatte og deres familier å miste inntekten, forsvinner offentlige tjenester fordi de færreste i lengden har mulighet til å jobbe uten å få betalt.
- Vår tragedie er at vi ikke kan gjøre jobben vår slik vi burde, fordi vi sliter med å skaffe mat til familiene våre. Dersom krigen fortsetter og vi ikke får utbetalt lønn, må vi flykte til landsbyene. Vi må hente vann i brønnen, plante grønnsaker og leve et enkelt liv. Vi må flykte fra byene, sier Zikra Abdullah Saif, lageransvarlig for medisinsk utstyr på Sabaeen-sykehuset i Sana'a.
Spørsmålet blir da: Hvem skal gjøre de livreddende jobbene på sykehusene? Etter to år med krig er halvparten av helsetilbudet allerede nedlagt. Enkelte medisiner får man ikke engang tak i. En koleraepidemi sprer seg raskt og farlig i store deler av landet.
Stengte skoler
Mens krigen fortsetter, går millioner av barn i Jemen glipp av skolegang i et land hvor bare 60 prosent av befolkningen kunne lese og skrive før krigen. I en bosetning utenfor Houth møter jeg ni år gamle Obaid og kameraten hans Modrek. De bor her med familiene sine, etter å ha flyktet fra luftangrep i Sa'ada. - Før gikk jeg på skolen. Jeg liker å lære, men her er det ingen skole, sier Obaid. Han bruker nå tiden på å samle tomme plastflasker som selges til resirkulering. – Dersom vi samler en full, stor sekk, får vi 150 Jemenittiske Real, sier Obaid. Det er rundt fire kroner.
En annen som ikke lenger får skolegang er tretten år gamle Laith. Han bor i landsbyen Faj Attan med utsikt over hovedstaden Sana'a. Landsbyen ble ødelagt i krigen, men familier har nå kommet tilbake og prøver å gjenoppbygge livene sine her. Husene er ødelagte, og flere barn er blitt drept av eksplosiver som har blitt liggende igjen etter bombetoktene.
- Før hadde vi lærere, nå har vi ikke det lenger, sier Laith. Han vil bli pilot, slik at han kan reise til mange land og fly slik duene hans kan fly. Bort fra alt.
Business som ikke lønner seg
Privat sektor er også blitt kvalt. Restriksjoner på import og økte og uforutsigbare administrative krav gjør det dyrere enn lønnsomt er for næringslivet. Den begrensede produksjonen som fant sted før, er blitt ødelagt.
- Jeg pleide å jobbe på fabrikken, jeg jobbet der i elleve år, men nå er fabrikken bombet. Vi produserte plastemballasje. I det store luftangrepet ble alt ødelagt, alle maskinene, alt, sier Omar, da jeg treffer ham i hans delvis ødelagte hjem utenfor Sana'a.
På veien nordover fra Sana'a kjører vi forbi en av flere sementfabrikker som er bombet og som samtidig røsket bort levebrødet til flere hundre mennesker i samme slengen. Vi ser også skjelettet av det som for ikke lenge siden var en kyllingfarm.
Bortsett fra ansatte i de få bedriftene som fremdeles holder det gående, bønder på landsbygda, ansatte i internasjonale bistandsorganisasjoner, og noen få offentlige ansatte som fortsatt får lønn, finnes det få muligheter for å tjene til livets helt elementære opphold. Dersom du da ikke i ren desperasjon slutter deg til en av de væpnede gruppene som betaler godt – og om du vil kjempe deres kamp med vold.
Tomme mager
17 millioner mennesker, eller 60 prosent av befolkningen, står i fare for å miste tilgang til mat. Dette gjør Jemen til den største matkrisen i verden. Før krigen importerte Jemen 80 prosent av maten de trengte fra utlandet. Nå er import blitt vanskelig, og folk sulter.
- Vi er slitne, vi lider og ydmykes. Vi studerer, men vi får ingenting igjen for det. Vi jobber, men vi får ingenting igjen for det. Hva kan vi gjøre?, spør Abdullah. Han er en far jeg møter på sykehuset med sin 5 måneder gamle datter Radwa, ei altfor tynn og lita jente som sliter med å holde seg i live.
- Jeg ber til Gud: Vær så snill, finn en løsning på denne situasjonen, eller la oss dø stille, la folk våkne om morgenen og finne oss døde. Det kan ikke bli verre enn det vi allerede har vært igjennom. Vi har følt sult, kulde, vi har vært gjennom alt, sier Wedad, en aleneforsørger for fire barn i Amran, med lite å servere dem.
Det nærmer seg et bristepunkt i hovedstaden, kun holdt tilbake av en stolt og sjenerøs befolkning. Så lenger det varer. Men hvor lenge kan en slik solidaritet overleve når alle tærer på sine oppsparte ressurser? Jemen var allerede før krigen det fattigste landet i regionen. Etter to års krig har brutto nasjonalprodukt per innbygger sunket med hele 35 prosent. Hele befolkningen tynes.
I flere områder i Jemen er bristepunktet nådd for lengst. Hvert tiende minutt dør et barn i Jemen fordi de ikke får nok mat til å spise. På en dag i 2017 dør 144 barn. Etthundreogførtifire barn som dør fordi de ikke får mat. På grunn av en krig som fortsatt kan få en slutt, dersom mektige mennesker med makt bare vil det.
Fakta:
- Rundt 17 millioner mennesker, tilsvarende 60 prosent av befolkningen i Jemen, har ikke trygg og forutsigbar tilgang til mat og er avhengige av nødhjelp for å overleve, ifølge en ny rapport om matsikkerhet i Jemen (Food Security Phase Classification (IPC) report). For 10,2 millioner av disse er situasjonen karakterisert som et eller to skritt unna sultkatastrofe. Dette er en økning på 20 prosent sammenlignet med juni 2016.
- Nesten 19 millioner av Jemens befolkning på 27,4 millioner mennesker trenger en eller en annen form for nødhjelp, i følge FNs nødhjelpsappell for 2017.
- Kun 1,2 milliarder av de 2,1 milliarder amerikanske dollar som skal til for å finansiere appellen er lovet finansiert, etter giverkonferansen som ble avholdt i Genève 25 April i år.
- Flyktninghjelpen har vært tilstede på bakken i Jemen siden 2012, og deler ut nødhjelp i form av mat, utdanning, husly, vann- og sanitærsystemer. Flyktninghjelpen nådde frem med hjelp til mer enn 1 million mennesker i 2016.
- I Jemen er Flyktninghjelpen tilstede i Aden, Amran, Hajjah, Hudaydah, Lahj, Sana'a og Taizz.