Helt fra sin spede barndom har Fremskrittspartiet vært på jakt etter oljepenger. «La Nordsjøens skatter betale folkets skatter», lød det forførende slagordet til partistifteren Anders Lange.
For ikke veldig lenge siden pleide et av høydepunktene på Frps landsmøtefester å være korsangen «Handlingsregelen», framført av syngende byråkrater. De sang bokstavelig talt hele handlingsregelen, slik den ble formulert av Stoltenberg-regjeringen i Stortingsmelding 29 (2000-2001). Frps landsmøtedelegater syntes det var like artig hver gang. Det var deilig å le av en regel de ønsket dit pepper’n gror.
Under dette ligger et dypt alvor. Frps alenegang har gjort dem i stand til å føre en petropopulistisk politikk der de alltid har hatt mer penger enn alle andre. Tidligere partiformann Carl I. Hagen kalte fagekspertisen i Finansdepartementet for «skredder- og veverøkonomer».
Nå har Frp styrt Finansdepartementet i over fem år. På overflaten kan det se ut som om Siv Jensen har ført en ansvarlig økonomisk politikk, og at Høyre har holdt Frp i øra. Men ved hjelp av triksing og vasking av oljepenger har Frp klart å uthule handlingsregelen på flere finurlige måter.
Allerede samme høst som de overtok, var Erna Solberg og Siv Jensen i gang. Først la de på fire milliarder oljepenger på budsjettet for 2014. Oppunder jul slang de på 900 millioner til. Og i Revidert nasjonalbudsjett våren etter det, røyk det på ytterligere 1,9 milliarder.
I 2014 foretok regjeringen også en annen, snedig manøver. De økte Statkrafts egenkapital med 10 milliarder kroner. Pengene ble hentet fra oljefondet. Så gikk det en tid, og man trengte plutselig litt snabba cash for å gjøre opp statsbudsjettet. Vips – eller kanskje vi skal si Vipps – så forsvant fem milliarder ut fra Statkraft igjen i ekstraordinært utbytte. Men nå var ikke oljepengene oljepenger lenger. De hadde blitt forvandlet til vanlige penger der inne på Statkrafts konto.
Det statlige infrastrukturfondet er et resultat av Frps hjemmelagde handlingsregel der de skiller mellom forbruk og investeringer. I denne virkeligheten er veibygging ikke forbruk, men en investering. Men alle som har sett en middels norsk vei i all sin prakt, med hull, ras og telehiv, vet at vedlikeholdet av «investeringen» så definitivt fører til forbruk. Derfor kan regjeringen legge oljepenger inn i et fond som igjen betaler ut penger til selskapet Nye Veier. Men poenget med oljefondet var jo å spare til framtidige pensjoner? Og da kan man jo spørre seg om vi skal selge veiene igjen? Man kan også ta seg i å lure på hvem som vil være interessert i å kjøpe dem.
I januar 2016 ble finansminister Siv Jensen historisk. Da gjorde hun det første uttaket av Norges gigantiske sparekonto – Statens Pensjonsfond – Utland, eller oljefondet som folk flest liker å kalle det. 6,7 milliarder kroner forsynte hun seg med. Men det gikk ikke mer enn en måned før Jensen tok ut det samme beløpet en gang til. Da året var omme, hadde hun tatt ut 88 milliarder til sammen.
Med Høyres stilltiende samtykke har Frp fortsatt å forsyne seg av pengebingen som egentlig skulle gå til framtidige generasjoner. Det ble tatt ut mer enn vi satte inn på oljefondet også i 2017.
Nå har regjeringen funnet enda en bakdør inn til hele Norges sparekonto. I Granavolden-plattformen åpnes det for å ta uforutsette utgifter «under streken». Altså at man definerer pengebruken som en omplassering av midler og ikke som et forbruk. Eksempler på utgifter som skal behandles på denne måten er nytt regjeringskvartal til 15 milliarder og en ny fregatt (til erstatning for den som sank) til fire milliarder. 19 milliarder, der altså. Det kan bli mer.
Saken skal utredes av Finansdepartementet, og det må være lov å håpe at økonomene der får stoppet det. Men det er grunn til bekymring. Frp har ikke tradisjon for å lytte til faglige råd i økonomisk politikk, og tradisjonen holdes i hevd av partiets nye finanspolitiske talsmann Sivert Bjørnstad. Torsdag sa han på Politisk kvarter at «hvis vi bare skal lytte til samfunnsøkonomer og sjeføkonomer, hadde vi ikke hatt råd til noen ting i dette landet». Da han ble spurt om det fantes én eneste økonom som støttet Frps politikk, svarte han: «Jeg er halvstudert røver i økonomi, så som delvis økonom så kan jeg si at det er veldig bra».
Bjørnstad har noen enkeltfag i administrasjon i økonomi, som del av en uferdig bachelor på BI. Han mener altså at han har støtte fra økonomer fordi han har støtte fra seg selv. Man blir litt fristet til å spørre hvem som egentlig fortjener betegnelsen skredder- og veveøkonom. Men det er ikke pent å gi folk slike økenavn, så vi lar være.
Oljefondet er i ferd med å nå toppen. Om ikke lenge når vi punktet der vi må begynne å tære på det. Det skulle egentlig ikke skjedd før i 2035. Den opprinnelige planen var 2050.
Når Frp opererer på denne måten, og Høyre går god for det, risikerer vi at hele det politiske miljøet blir tatt som gisler. Ingen tør å ta sjansen på å lage budsjetter med mye mindre penger – da risikerer de å tape budrunden og får ikke tilslaget hos velgerne.
Vi får håpe at noen tør, likevel. Slagordet «Bærekraftig velferdssamfunn» er dessverre både opptatt og tømt fullstendig for innhold, i og med at det er Høyre som bruker det.
Men det går sikkert an å finne på noe annet. «Politikk handler om prioriteringer», for eksempel.