Samme dag som Norge tok trippel på tremila i OL, fikk vi se Aps tidligere nestleder Trond Giske gjøre comeback blant partivenner i Orkdal. Han ble mottatt som en av deres egne, nesten som en helt, trønderen som snakker sånn at de kjenner seg igjen rundt viktige politiske spørsmål. Det var riktig sted for et velregissert Giske-comeback. Den metoo-anklagede toppolitikeren har prosentvis flere støttespillere og venner med trønderdialekt enn uten. På samme måte var det tydelig flere støttespillere med bergensdialekt enn uten da Bergens populære ordfører Trude Drevland ble anklaget for korrupsjon. Vi identifiserer oss med våre egne og heier på dem vi liker fra før.
Noen timer før Giske holdt en av sine beste taler, så jeg filmen «I, Tonya», biografien om kunstløperen Tonya Harding. Under OL på Lillehammer var hun mer beryktet enn berømt. Jenta som vokste opp under svært vanskelige kår (hun ble kalt «white trash») ble førstesidestoff i verdens aviser da Nancy Kerrigan, Hardings rival om en plass på USAs OL-lag, ble angrepet etter en treningsøkt seks uker før OL. Angrepet ble fort koblet til Hardings nærmeste krets, og etter mesterskapet ble Hardings eks-mann og hans kompis dømt for overfallet. Harding selv ble utstengt fra kunstløp på livstid.
Jeg var ung sportsjournalist i 1994, og husker hvordan det uten nyanser ble skildret en isprinsesse (Kerrigan) og en stygg andunge (Harding). I filmen får vi se at det hadde vært sånn i årevis, lenge før angrepet på Kerrigan. Harding ble aldri akseptert for ferdighetene på isen, men forhåndsdømt for sitt enkle språk, sine røffe venner og familie, hjemmesydde klær, musikksmak, manglende utdanning og skolering. Lenge før overfallet på nasjonens kjæledegge, Kerrigan, hadde Harding ettertrykkelig fått beskjed om at hun var uønsket i kunstløpelitens gode selskap. Hun manglet klasse og var fra feil klasse. Hennes blotte tilstedeværelse skitnet til den amerikanske drømmen.
Uten å unnskylde det som senere skjedde, er «I, Tonya» en historie om hva som kan skje når handlinger (i Hardings tilfelle på isen) betyr mindre enn hva man sier og hvordan man sier det. Sånn sett har historien en parallell til «Jeg, Trond», comebackshowet som utspant seg i Folkets hus i Orkdal. Etterpå ble jeg sittende og tenke på den unge arbeiderklassejenta Tonya som aldri ble akseptert fordi hun hadde feil bakgrunn, og på andre unge jenter, varslere, som så en mann bli mottatt som en helt fordi han har riktig dialekt og rett bakgrunn. Overdreven patriotisme har gode kår i disse OL-tider, men av og til bør man kanskje stoppe opp og se på nyansene. God fredag!