Debatt

Jeg skulle delta under Arendals-uka i sommer, men trakk meg da jeg ikke følte meg trygg

Er det innafor å nekte enkeltpersoner eller organisasjoner med farlige holdninger en mikrofon?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

No-platforming er et hyppig omtalt begrep i norske medier for tida. Det er importert fra USA og Storbritannia, der debatten er særlig stor ved universitetene hvor studenter ofte gjør motstand mot at ekstremistiske foredragsholdere får taletid på arrangementer. Eksempler er den amerikanske ytre høyre-sympatisøren Milo Yiannopolous, eller høyrepopulistiske UKIP i Storbritannia.

I Norge har vi flere eksempler på no-platforming der enkeltpersoner eller organisasjoner med problematiske holdninger som setter opp stands, blir invitert til debatter eller planlegger demonstrasjoner, blir møtt med berettiget motstand. Et kjent eksempel er aksjonen i Norge i fjor mot Julie Bidel, som er kjent for sine stigmatiserende ytringer mot transpersoner. Både Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og ytre høyre-partiet Alliansen, med en partileder som kaller mørkhudede mennesker «negre» og sprer konspirasjonsteorier om jøder, hadde stand under Arendalsuka. I tillegg ble Helge Lurås, redaktør for det altrenative nettstedet Resett, som de siste året har drevet flere svertekampanjer mot debattanter, invitert til panelsamtale av Klassekampen.

Jeg skulle delta under Arendalsuka i sommer, men trakk meg da jeg ikke følte meg trygg. Ikke fordi jeg mener no-platforming er den eneste og beste motgiften til hatefulle ytringer, eller på grunn av den farlige normaliseringen av rasisme vi er vitne til i dag. Jeg trakk meg fordi Alliansen fikk delta på egne premisser. Hege Ulstein beskrev deres deltakelse som «hat i partytelt». Det er en treffende beskrivelse på et hat vi må ta på alvor, men er løsningen å forby rasister fra å ytre seg?

Jeg kan forstå at flere tenker at forbud kan være løsningen. Det vil jo gjøre internett litt tryggere for de særlig utsatte, og hindre at debatten – som i dag er svært polarisert – mister viktige stemmer fordi det blir for slitsomt eller livstruende for dem å delta. Kvinner, mennesker med minoritetsbakgrunn, transpersoner og skeive er de som rammes hardest av hatet. Tersklene for å henge ut mennesker med minoritetsbakgrunn som man er grunnleggende uenig med, er veldig lav på mange alternative mediers plattformer. De kaller det kritikk, men det er regelrett uthenging og ryktespredning som genererer mye hat mot dem som henges ut. Noen samfunnsdebattanter opplever så grov sjikane at de må bære voldsalarm. De blir psykisk utmatta.

Det er klart at en sunn debatt krever at ulike stemmer er representert i offentligheten, der alle kan inviteres til dialog og ytringsfriheten ivaretas. Men en sunn debatt krever også at alle har like muligheter til å debattere, og på like vilkår. Er det debatt på like vilkår når rasistisk, nazistisk eller fascistisk grums tvinger unge samfunnsdebattanter ut av debatten? Nei. Likevel tror jeg ikke på no-platforming som den absolutte løsningen. Det er ikke sikkert hatet vil dø selv uten en plattform. Tvert imot kan dette heller virke som en maskering av problemet, for så lenge disse holdningene ikke utfordres, vil de eksistere. Det er ikke sikkert man utfordrer normaliseringen av rasisme ved å nekte dem en talerstol. Rasismen blir bare mindre synlig for offentligheten og man gjemmer den som et reelt samfunnsproblem.

Det som er helt avgjørende er å være konsekvente på hva slags plattformer vi gir ytrerne av disse holdningene. Istedenfor å invitere til foredrag og appeller hvor de styrer, sprer sin ideologi og forsøker å rekruttere nye medlemmer, bør man nettopp invitere til kontrollerte debatter og intervjuer der nøytrale ordstyrere og fagpersoner kan være kritiske.

Det er forskjell på en plattform som glorifiserer, og en som utfordrer – uavhengig av om det gjelder en alt-righter som hyller nazistisk ideologi eller en selverklært lærd som promoterer drap på ikke-troende. Deeyah Khan kom i fjor med dokumentaren «White Right: Meeting the Enemy», der hun går inn i det høyreekstreme miljøet og konfronterer hatet, vel vitende om at hun risikerte livet sitt. For bare en uke siden kom nye tall fra Storbritannia som viser at antall arrestasjoner av terrormistenkte høyreekstremister har overgått antall terrormistenkte med asiatisk bakgrunn, og at myndighetene frykter for den voksende alt-right bevegelsen.

Jeg er ikke tilhenger av no-platforming, men er også kritisk til mange av dem som roper ut mot denne strategien. Mange av dem forstår ikke at ulike mennesker opplever diskriminering på ulike måter. Noe av det kanskje mest uforståelige for meg i debatten er bagatelliseringen av erfaringer med rasisme, og latterliggjøringen av identitetspolitikk, «safe spaces» og «trigger warnings». «Jeg har aldri møtt en rasist, så du har sikkert ikke opplevd rasisme» er et gjennomgående argument, hvor de som snakker ut om diskriminering blir usynliggjort og behandlet som «hyperfølsomme» eller «sutrete».

Men handler ønsket om å begrense hatefulle ytringer om hårsårhet og behov for komfort, eller om helt grunnleggende behov for trygghet og sikkerhet man har rett på i samfunnet man lever i? Det er overraskende nok de som mener mennesker som meg er hårsåre, som selv lar seg provosere av identitetspolitikk og antirasisme. De roper ut om at identitetspolitikk er et ønske om særbehandling, når det egentlig handler om å fremme likeverd mellom marginaliserte grupper og resten av samfunnet, om å forstå at noen er mer privilegerte enn andre og å anerkjenne andres erfaringer som likeverdige.

For mens Helge Lurås mener at en illustrasjon i Morgenbladet av at han får en tomat i ansiktet, som skal symbolisere no-platforming, er en trussel – frykter minoriteter at trusler om vold og overgrep i Resetts og Lurås’ kommentarfelt blir virkelighet. Hvem er hyperfølsom? Den som går med voldsalarm, eller den som trigges av en illustrert tomat?

Mer fra: Debatt