«Jeg fatter ikke at dette er Europa». Marthe Valle som har vært sykepleier ved flyktningleiren Moria på Lesvos i Hellas, skrev dette på Facebook i forrige uke. Det har vært nokså stille en stund. Men de som har fulgt med på nyhetssaker om flyktningkrisen husker kanskje leiren som regnes som den største i Hellas. Selv om tilstandene på Lesvos er mer under kontroll enn de var i 2015, er forholdene i Moria grusomme nok til å karakteriseres som en humanitær krise, ifølge helsearbeidere og frivillige som skal holde pressekonferanse i Bergen i dag.
I fjor høst kom rapporter om at lokale helseinspektører truet med å stenge Moria blant annet fordi mengden søppel ble vurdert som en trussel mot folkehelsa og miljøet. På det tidspunktet bodde godt over 8.000 mennesker i leiren som er dimensjonert for rundt 3.000. Det har også kommet rapporter om økning i antall selvmordsforsøk. Mellom februar og juni hadde nesten en firedel av de 74 barna Leger Uten Grenser hadde tilbudt mental helsehjelp forsøkt å ta sitt eget liv eller skade seg selv.
Stian Bromark: EU/Tyrkia-avtalen har gjort skade
Lege Hanne Heszlein-Lossius skrev en mye delt tekst om sine opplevelser nylig: «Sporene av tortur som gjør at voksne menn knekker i knærne. Tenåringer som kommer fordi de er svimle. Kvalme. Bleke. Febrile. Gravide tenåringer bak piggtråd. Timelange matkøer, ikke noe varmtvann. Politi, militære og enda mer piggtråd. (...) Men vondest av alt, er fraværet av latter og smil. Det som møtte oss i 2015. I 2016. i 2017. Men ikke i år.»
Mediene har vært anklaget for å ha glemt flyktningkrisa, med rette når det gjelder denne typen informasjon. Vi hører forstyrrende lite om forholdene der familier lever i det vi må forstå som et sant helvete. Jo mindre vi vet, jo lettere er det å bygge opp en forestilling om at behovet for å hjelpe ikke er like stort lenger, og at vi kan velge hvilke innvandrere vi vil slippe inn. Når vi her hjemme diskuterer flyktninger eller innvandring blir det tydelig at vi lever i en helt annen virkelighet. Med varmt vann, strøkne skjorter og diskusjonen: Hva er verst for velferdsstaten, mindre skatt eller flere innvandrere? At det i det hele tatt er en problemstilling vitner om hvor utrolig godt vi har det i vårt trygge Norge. Her hvor mennesker i nød er noe mange av oss kan velge å ikke forholde seg til.
Derfor slår ordene til Valle og Heszlein-Lossius så hardt i mellomgulvet. Retorikkamp og politisk ping-pong-debatt på skrivebordsnivå virker så grotesk malplassert når vi kan lese om en mor med panikkangstanfall som roper at hun ikke vil dø i Moria, mens datteren hennes på fire år står og ser på. Mon tro hva mor og datter ville tenkt hvis de visste at en populær debattøvelse i Norge er å utfordre meningsmotstandere til å være modige og ærlige nok til å anerkjenne at økt innvandring vil koste Norge penger. I fjor ville sosiolog og skribent Kjetil Rolness ha Arbeiderpartiet til å innrømme dette. «Være ærlige», som han skrev. Rolness er ikke alene om sin etterlysning av såkalt ærlighet.
«Innvandring er de facto den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt,» skrev Høyres Torbjørn Røe Isaksen i en VG-kronikk før jul. Isaksen skal lede et utvalg som skal jobbe med partiets asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk. Kronikken var del av en debatt der han gikk hardt ut mot SV som ønsker å øke antall kvoteflyktninger samtidig som de mener regjeringens politikk fører til mer barnefattigdom og sosial ulikhet. Isaksen fikk senere støtte fra VGs kommentator Astrid Meland, som mente SV benekter at innvandring har noe med saken å gjøre. Barne-, likestillings- og diskrimineringsminister Linda Hofstad Helleland har senere gjentatt mantraet i NRKs Politisk kvarter forrige uke og i et innlegg i Nettavisen. Endelig «innrømmer» SV at økt innvandring fører til mer fattigdom, skriver barnas minister.
SV har på sin side svart at de ser at innvandring er en del av bildet, men at barnefattigdommen øker uavhengig av det, og det aller viktigste poenget: Vi kan ikke la være å ta inn flere fordi vi vil opprettholde en statistikk. Vi kan ikke avvise folk fordi de er fattigere enn de fleste av oss. Det handler om solidaritet, ikke om hva som er mest økonomisk gunstig for oss.
Åpner du døra til et rom og slipper inn flere fattige, vil det nødvendigvis bli flere fattige i rommet. Spørsmålet er hvorfor det skal være så viktig å få fram denne erkjennelsen. Mistenker Isaksen, Helleland og andre som bringer dette på bane at de som ønsker å ta inn flere flyktninger ikke ser konsekvensen? Er det en oppfatning at hvis man bare får fram de harde faktaene så vil færre ønske å være solidariske?
Vi bør snakke om konsekvensene av å slippe inn flere innvandrere. Men debatten de siste ukene viser at vi har større behov for å vise fram følgene av at vi slipper inn for få.
Helsearbeiderne som har jobbet i Moria-leiren sier de ble forsøkt truet til taushet av lokale myndigheter. Derfor er det svært viktig at vi lytter til hva de har å si når de nå har kommet hjem. Et av budskapene deres er at flyktningkrisa ikke er over. Det bør vi være mer ærlige om også her i norsk debatt. Kontrasten mellom rapportene fra Moria og diskusjonen om hva som er verst for oss, skattekutt eller innvandring, gir ikke et bilde av et raust og solidarisk land.