Det pågår for tiden en debatt mellom NS-barn. Bjørn Westlie står fram i Dagsavisen (31/1) og tar standpunkt til sin fars gjerninger. Denne gangen oppfordrer han andre NS-barn til å gjøre det samme: At de skal beklage hva foreldrene har gjort, markere at de tar avstand fra mors og fars ugjerninger og beklage overfor dem som har blitt rammet (fortrinnsvis jødene) sånn at det ikke er noen tvil omkring dette. For tausheten opprettholder tvilen. Slik forstår jeg Bjørn Westlie.
NS-barn Turid Rian Nystøl hevder på Dagsnytt 18 samme dag at dette er for lettvint. Å stå fram øker ikke noen bevissthet omkring komplekset i seg selv. Å løse seg fra arven krever en personlig selvutviklingsprosess. Det tar mange år. En slik prosess må være oppriktig og komme innenfra.
Jeg kjenner meg igjen i Turid. For meg startet det da et forlag i 2002 ga ut min bestefars oversettelse av «Mein Kampf». Som nærmeste etterkommer satt jeg på rettighetene. Det var en høyst ufrivillig arv. Min farfar, Eberhard Günther Kern, var en profilert og innflytelsesrik nazist under krigen. Jeg har alltid visst om det. Likevel kom det som et sjokk da jeg ble ringt opp av en journalist i Dagsavisen som ville ha en kommentar til at Hitlers selvbiografi «Mein Kampf» skulle gis ut på nytt i min bestefars oversettelse. Jeg reagerte med sinne. Jeg følte at jeg var selve nazisten. Den dulgte, ubevisste skammen innhentet meg som voksen. Og hvordan reagerte jeg? Jeg brant opp hele opplaget da det ble mitt etter at jeg vant rettssaken av opphavsrettslige grunner. Men det var ikke nok. «Mein Kampf»-saken tvang meg til å gripe fatt i mitt eget familietraume. Hvem var jeg? Hvor kom jeg fra? Hvilken forståelse kunne jeg få? Hvordan hang det hele sammen?
Jeg begynte å grave i familiehistorien. Jeg fant bestefars mappe i Riksarkivets avdeling for landssviksaker. Jeg spurte familiemedlemmer om hva de husket. Selv innen min egen familie møtte jeg motstand. Ikke fordi de aksepterer NS-bakgrunnen vår, som Westlie mener at en manglende beklagelse må bety. Men fordi vi alle har ulike måter å takle familietraumet på. Vi må ha forståelse for at skammen lever sitt eget liv. Tausheten reflekterer skammens kraft. Og tausheten råder fortsatt 70 år etter krigen.
For meg har likevel synliggjøringen vært over all forventning. Kunnskap og innsyn har jaget bort spøkelsene, slik også Westlie hevder.
At jeg valgte å bryte tausheten, har ført til en bok som snart skal gis ut. Å gå ut med en slik historie føles godt. Jeg har forsonet meg med min historie - og historien har på sin side frigitt meg. Jeg skammer meg ikke lenger. Men jeg kan heller ikke si unnskyld. For det var ikke jeg som var nazisten. Det var farfar som var nazist, ikke jeg, og foreldrene mine led under det. Jeg kan ta og føle på mine foreldres skam den dag i dag selv om de ikke lever lenger. Begge ble plassert i Unghirden av sine foreldre, og de led under det. Selv ble jeg først som voksen innhentet av nazismen da «Mein Kampf»-saken kom ut i offentligheten i 2002.
Jeg skjønner godt at NS-barn og andre som har slektninger fra den gale siden, gjemmer seg. Men jeg er håpefull. Tiden kan fortsatt lege sår, til og med NS-barnas sår. Selv om de er barn fra den gale siden. Snart kommer det nye generasjoner. Avstanden til krigen blir forhåpentlig så stor at tabuet slipper tak en gang for alle.