Begynnelsen på 2019 markerer også starten på året der Oslo skal være Europas miljøhovedstad. For mange er det et ærefullt prestisjeprosjekt og en viktig bekreftelse på hvor langt byen har kommet i å nå ambisiøse miljø- og klimamål. For andre er det en kjærkommen anledning til å latterliggjøre offentlig pengebruk generelt og ymse miljøtiltak spesielt.
For ikke å snakke om muligheten det gir til å nøre opp under elite- og Oslo-forakten, der «den som setter seg på elsykkel og sykler til jobben sin i departementet», for å låne Sp-leder Trygve Slagsvold Vedums ord, ser ut til å være selve definisjonen på en livsfjern, urban fjott.
Ikke overraskende er det Nettavisen som har satt seg i førersetet når startskuddet går for råkjøret mot bilfritt byliv og andre miljøprosjekter. Sjefredaktør Gunnar Stavrum valgte å markere begynnelsen på miljøåret med et regnestykke som kan få noen hver til å bil grønn i ansiktet: Når kommunen har planlagt å bruke 118 millioner kroner i 2019 på å være miljøhovedstad, bruker den «50 ganger mer på å feire seg selv som miljøhovedstad enn på prosjektet for bedre kvalitet i aktivitetsskolen». Deretter latterliggjør han et prosjekt til 92.000 kroner som skal resultere i et fabeldyr laget av plastsøppel.
Raymond Johansen: Det forplikter å være europamester
Det er lett å bli forvirret av selektiv tallbruk. Stavrum har helt rett i at kommunen bruker 118 millioner på miljøåret. Hvem som er «seg selv» når man snakker om en kommune – innbyggerne eller en litt udefinerbar elite – kan sikkert diskuteres. Men det skal ikke mange minuttene til med studier av det rikholdige programmet for å slå fast at det er lagt opp til et bredt spekter av ulike arrangementer, tiltak, debatter, konferanser, seminarer, hendelser og kulturopplevelser – samt «feiring» – som nok er myntet mest på byens innbyggere (Oslo-folk flest, om du vil) og mindre på politikerne i Rådhuset.
De to millionene til bedre aktivitetsskole har Nettavisen hentet fra et av et utall ulike tiltak på 2019-budsjettet for oppvekst og kunnskap, et budsjett på nesten 14 milliarder. Av det er til sammen 470 millioner – ikke to millioner – satt av til Aktivitetsskolen.
Fabeldyret av plast som skal koste 92.000 kroner, står selvfølgelig lagelig til. Prosjektet går ut på å samle inn plastavfall og deretter bygge en stor, krepslignende statue av det. Den som er ute etter å score billige poenger, kan framkalle hånflir uten særlige anstrengelser ved å vise til dette tiltaket. Det er enkelt. Det er sikkert fristende. Men er det treffende?
Plastsøppel er et alvorlig og stort miljøproblem. Det er bredt anerkjent, både av vår egen regjering og internasjonalt, at verdenshavene er alvorlig truet. Å lage en statue av avfallet som truer med å kvele mye av det marine livet, er en kreativ og effektiv synliggjøring av et viktig tema som ofte blir litt abstrakt. Da «PlastoZilla» sto ved Jernbanetorget i sommer, var det en vellykket påminnelse om hva plastforurensningen innebærer. En miljøbevegelse som bare er trist og deppa, og aldri kreativ eller nytenkende, har ikke så mye for seg.
En kritisk presse som stiller ubehagelige spørsmål er en selvfølgelig og naturlig del av et åpent og levende demokrati. Pengebruken rundt Miljøhovedstadsåret skal selvfølgelig ettergås som annen offentlig pengebruk. Det har Dagsavisen gjort, og det kommer vi til å fortsette med. Likevel: Eksemplene fra Nettavisen ser ut til å være et resultat av at grunninstinktene hos dem som liker å rakke ned på eliten, er kraftig trigget. Kanskje fordi vi her har å gjøre med noe som er det nærmeste du kommer Jackpot i denne sammenhengen: Det er miljø, det er Oslo og det er Europa.
Oslo: Miljøby og kulturby
Det er ikke noe nytt at miljøpolitikken i Oslo vekker et til tider irrasjonelt sinne, for ikke å si hat, i enkelte kretser. Facebookgruppa «Ja til bilen i Oslo», som mest av alt minner om en slags russeavis for gretne gubber av begge kjønn, er det fremste eksempelet.
Forrige helg ble Idretts-Norge feiret med en over to timer lang TV-overført galla. Men det er kanskje andre ting enn rask skigange, olje og oppdrettslaks som gjør Norge til noe vi kan være stolte av?
For eksempel en hovedstad som er i ferd med å gjennomføre en storstilt omlegging til en grønn, levende og menneskevennlig by, der du nå kan bade i en fjord det var helsefarlig å plaske i for få år siden (hvis du i det hele tatt kom deg fram til den), der lufta er på god vei fra dødelig til ganske god og der bilene må vike plassen for folkeliv, er faktisk ganske kult.
I fjor ble det registrert 4,2 millioner færre passeringer gjennom bomringen rundt Oslo enn året før. Elbilandelen vokser med rakettfart. Nesten hver femte bil som kjører gjennom bomringen, går på elektrisitet. I løpet av de siste elleve årene har kollektivreiser økt med 50 prosent, og godt over halvparten av denne transporten skjer med nullutslippskjøretøy. Oslo er en storby i sterk vekst. Likevel har innbyggerne god tilgang på grøntområder, rent vann, stadig bedre luft, store friluftsområder og en levende fjord.
Det sittende byrådet skal slett ikke ha æren for alt dette alene. En klok forvaltning av markagrensa og arbeidet med å åpne byen mot sjøen har vært en tverrpolitisk innsats over flere tiår. Men det er liten tvil om at de høye klimaambisjonene og arbeidet med å skape en levende by der bilen ikke er i sentrum, bokstavelig talt, har fått et taktskifte de siste tre årene.
Det er fortsatt 357 dager igjen av Oslos år som europeisk miljøhovedstad. Hva med å bruke dem til litt mer saklig kritikk, litt mindre surmuling og latterliggjøring – og kanskje til og med en passelig porsjon stolthet over en hovedstad som gjør det såpass bra på miljøfronten at det vekker internasjonal oppsikt?