Ja til kunnskap, ja til konsekvensutredning

Leder i Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, skriver i sitt innlegg i Dagsavisen (17/2) at det de siste fem årene er brukt over en halv milliard kroner på ny kunnskap i forbindelse med forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet. Og at denne kunnskapen viser hvor farlig det er å drive oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen.

I den politiske debatten får en et inntrykk av at man må velge mellom fisk og natur eller olje og gass. Dette blir et helt feil utgangspunkt. En kunnskapsbasert politikk før man bestemmer seg for om områder eventuelt skal åpnes for letevirksomhet og hvilke aktivitetsrammer som skal legges til grunn, har vært praksis for den føre var-politikken som alltid har preget norsk petroleumspolitikk. En konsekvensutredning er derfor ikke det samme som en beslutning om å åpne et område for aktivitet, slik Haltbrekken hevder. Det finnes flere eksempler på det, blant annet ble store deler av det aktuelle området konsekvensutredet allerede på begynnelsen av 90-tallet.

En konsekvensutredning vil gi lovmessig rett til lokal deltakelse og innspill i høringen. Utredningen vil gi oss kunnskap i alle forhold knyttet til en potensiell petroleumsvirksomhet i området og tilføre oss mer direkte lokal kunnskap om hvilke muligheter som ligger i en slik aktivitet. Den vil kunne bestemme hvilke krav som må stilles for drift i området, inkludert forsterkninger av oljevernberedskapen, og synliggjøre de lokale ringvirkningene av en videre utvikling av norsk sokkel og hvilke begrensninger som må settes på en eventuell aktivitet for å sikre en god sameksistens med annet lokalt næringsliv, som blant annet fiskeri og reiseliv. Dette sikrer at både miljøhensyn og lokale interesser legges til grunn før man tar et endelig standpunkt.

Det er først når vi har gjennomført en konsekvensutredning at vi har den nødvendige kunnskapen til å ta stilling til om det skal åpnes for petroleumsvirksomhet i området eller ikke. Det er på det grunnlaget man må si ja eller nei.