Politikk

Ja til en konstruktiv debatt om Syria

Tragedien i Aleppo gjør at den syriske borgerkrigen igjen preger mediebildet, men uten at norsk syriapolitikk og vårt bidrag til konflikten blir diskutert.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den viktigste konflikten internasjonalt i 2016 fortjener en kritisk offentlighet. Isteden preges mediebildet av passiv formidling og regelrett slapp tenkning. For det første er Norges rolle, som bør være et fokus for oss som bor i dette landet, særdeles underkommunisert. Få vet at Norge helt siden 2011 har slutta opp om EUs og USAs økonomiske sanksjoner mot landet. Disse sanksjonene er ikke forankra i FN, og en nylig utkommet FN-rapport har slått fast at disse sanksjonene først og fremst er en katastrofe for Syrias sivilbefolkning. Likevel har de blitt fornya både av de rødgrønne og den nåværende regjeringa helt opp til i dag. Ingen debatt har vært mulig å skue.

Det samme gjelder for Norges bidrag i USAs «koalisjon» mot IS i Syria. Denne koalisjonens virksomhet i Syria mangler hjemmel i folkeretten, og er et foruroligende eksempel på hvordan stater ser på vold som et akseptabelt virkemiddel å benytte, selv om det bidrar til å hule ut FN-pakten slik vi kjenner den.

Norge sa riktignok nei til å bidra med bombing. Derimot valgte vi, mot stemmene til SV og Senterpartiet, å sende et femtitalls norske spesialsoldater til Jordan for å trene opp krigere i organisasjonen «New Syrian Army», som angivelig skal kjempe mot IS på våre vegne. Disse skal etter regjeringas utsagn avholde seg fra å blande seg i den øvrige borgerkrigen. Dette i skarp kontrast til koalisjonen New Syrian Army er en del av, Jabhat al-Asalah wal-Tanmiyyah, som tidligere har uttalt at Assad-regjeringa er hovedfienden, og at den vil kjempe for frigjøring av syriske provinser fra både IS og Assad-regjeringen. Til den norske regjeringas forsvar må det innvendes at de har vært klare på at bidraget skal avsluttes om NSA angriper regjeringsstyrker. Det vil ikke endre på det faktum at Norge vil ha trent, bevæpna og finansiert væpnede krigere i en konflikt som aldeles ikke trenger mer av dette.

Debatten i Norge er også polarisert. På den ene siden er synet om at Syriakrigen kan oppsummeres med en ond diktator som dreper sitt eget folk med Russland og Irans velsignelse, mens verdenssamfunnet toer sine hender. Dette er åpenbart en overforenkling, gitt de betydelige våpen-, penge- og menneskestrømmene fra omverdenen og til Syria. Disse, sammen med sanksjonsregimet mot Syria, vitner om at verdenssamfunnet i enkelte henseender ikke nødvendigvis gjør «for lite», men tvert imot kanskje gjør for mye. Allerede i 2012 slo en amerikansk etterretningsrapport fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al Qaida i Irak [Det som senere ble IS], er hovedkreftene bak opprøret i Syria.  En eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria». Mer profetiske ord finnes knapt. Det er skremmende å tenke på at det faktisk var etter dette ble skrevet, at den utenlandske støtten til opprørerne virkelig tok til. Det stemmer ikke at verdenssamfunnet bare «står og ser på» borgerkrigen. Vi har gjort mye, det er bare lite av det som har vært konstruktivt.

I den andre leiren er de som tvert imot mener Russland og Assad-regimets kamp mot IS og andre opprørsgrupper er en rettferdig krig mot radikal islam. Representanter for dette synet, i all hovedsak elementer på ytre høyre og ytre venstre i norsk politikk, hevder ofte at Russland og Assad er et bolverk mot islamistenes innflytelse i regionen, og den eneste garantisten mot total kollaps for den syriske staten. Det vektlegges også at Assad-regjeringa tross alt er den legitime regjeringen i Syria. Som legitime regjeringer har rett til, har de bedt om og fått bistand i kampen mot opprøret, noe enhver stat i henhold til internasjonal rett har lov til.

Det er et fullstendig blindspor å innbille seg at en blankofullmakt til Russland og Syria vil kunne føre til noen fred for landet. Både Assad-regimet, deres militssoldater og Russland, har begått grufulle forbrytelser og overgrep mot landets sivilbefolkning. Det er tydelig at regjeringa ikke har kontroll på hva deres allierte foretar seg, noe vi nylig har sett i Øst-Aleppo, hvor iransk-ledede militser har begått barbariske grusomheter mot sivilbefolkningen. Legitimiteten er på bunnivå i store deler av egen befolkning, og ikke minst internasjonalt.  Det er absurd å se for seg Assad-staten slik den er i dag, vil kunne bringe noen varig fred til Syria med strategien den hittil har ført.

Hvis Norge skal kunne gi et konstruktivt bidrag er det viktig at vi kommer oss opp av skyttergravene om hvem som bør vinne krigen, og isteden begynner å diskutere hvordan freden kan skapes. Ingen av versjonene over er en fullverdig forklaring på krigen, og ingen av versjonene vil føre oss nærmere fred. Det er selvsagt at det må etableres grunnlag for en politisk løsning, og at en slik må  inkludere Syrias styresmakter. Det betyr ikke at Assad-regimet må sette premissene. Isteden vil det gi grunnlag for ny, langvarig konflikt som vil involvere store deler av folket i landet. Men: Vi er nesten nødt til å akseptere Syrias regjering som en aktør det er verdt å forhandle med. Norge har hittil ikke engang vært klare på om vi anerkjenner Syrias regjering i en situasjon hvor de helt klart er en dominerende makt med støtte av en regional stormakt og en global supermakt. Uavhengig av om vi liker det eller ikke; den eneste måten å få avsluttet krigen på er at vi får disse til et forhandlingsbord.

Vi i Fredsrådet og norske fredsorganisasjoner håper det er mulig å få diskusjon om Syria tilbake i offentligheten. Ikke bare med nyhetsformidling og fordømminger, men også basert på en diskusjon om hvordan konflikten kan løses, hvordan sivilbefolkningen kan hjelpes, og ikke minst hvordan Norge kan bidra. Norge har lange tradisjoner for mekling og fredsarbeid. Vi har sett dette fungere flere steder, senest i Colombia. I Syria har vi valgt en annen linje. Her har vi gått på autopilot, og latt oss styre av våre allierte. Den syriske borgerkrigen har allerede blitt en av vår tids mest brutale og umenneskelige kriger. Nå er det på tide at kommentatorer, partier, organisasjoner og statsledere legger fra seg ambisjonen om total seier i krigen og blir med i en felles dugnad med fokus på hvordan vi best mulig kan spille en positiv rolle for å få slutt på krigen. Vi kan uansett ikke tillate at Syria skal gjennomgå nye år med grusomheter. 

Mer fra: Politikk