Debatt

Ja til AU – og ett Afrika

Mens Den Europeiske Union strir i motvind, reiser den Afrikanske Union seg lenger sør.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sist uke kom Erna Solberg tilbake etter en kort opptreden på toppmøtet for den Afrikanske union (AU). Møtet i Etiopias hovedstad Addis Abeba fortsatte imidlertid å prege byen utover uka. De mange og lange konvoiene med afrikanske statsoverhoder stengte gatene, for anledningen pyntet med Unionens grønne og gule flagg. Overhodene var der, i likhet med vår egen statsminister, for å se og bli sett, og for å snakke sitt eget lands sak under maratonmøter og uformelle middager.

Dette er blant verdens virkelig store organisasjoner, med representasjon fra 54 stater, og et territorium, med til sammen i overkant av 1,2 milliarder innbyggere. Dette gjør AU til en langt større og mer mangfoldig organisasjonen enn for eksempel EU lenger nord. Ingen snakker heller om å melde seg ut. I stedet snakkes det om mer integrasjon og samarbeid, den såkalte «agenda 2063», som beskrives som et «strategisk rammeverk for utvikling de neste femti år». Kort, et slags EU for Afrika.

Starten var langt mer beskjeden, da Organisasjonen for Afrikansk Enhet ble stiftet i samme by som nåtidens hovedkvarter ligger i 1963 var store deler av kontinentet under fremmed styre. Og organisasjonens hovedanliggende var også et selvstendig kontinent, båret fram av panafrikanismen, en idé om et forent og fritt Afrika. Den oppgaven ble fullført med frigjøringen av Namibia i 1989, og slutten på apartheidstyret i Sør-Afrika i 1994.

Mot slutten av 1990-tallet brakte det organisasjonen inn i en slags identitetskrise, før Den Afrikanske Union ble innstiftet i Sør-Afrika i 2002. Organisasjonens første leder, Sør-Afrikas Thabo Mbeki, hadde visjonene i orden, dette var Afrikas årtusen, nå var tida kommet for å virkelig riste av seg fortida og de dårlige betingelsene kontinentet slet med. Dels fikk Mbeki rett, svært mange afrikanske land har i tida som fulgte opplevd en kraftig økonomisk vekst, flere steder fulgt av politiske reformer.

Men pilene har ikke kun pekt én vei, slik afro-optimistene noen ganger skal ha det til. Til tider har AU levd opp til OAUs gamle kallenavn «Diktatorklubben». Libyas Muammar Gaddafi tok lederklubba i 2009, og Robert Mugabe fra Zimbabwe ledet Unionen i 2015. Det lyktes ikke for unionen å megle da opprør brøt ut i Libya, også andre uløste problemer i Sahel og Sentral-Afrika har skapt utfordringer for et økende korps av afrikanske diplomater, som jobber for å få til «afrikanske løsninger på afrikanske problemer»

AU har, som FN, et slags sikkerhetsråd, og et apparat å sette inn om kriser oppstår. Organisasjonens første militære intervensjon var i Burundi alt i 2003. Siden har AU-styrker vært aktive i blant annet Darfur i Sudan og Somalia. Afrika er fortsatt åsted for FNs største operasjoner, men AU har kunnet overta noe av byrden. Det trengs. I år var toppmøtets hovedtema kontinentets rekordmange flyktninger. De aller fleste av dem på flukt internt i eget land. Vertslandet alene har tre millioner internt fordrevne. Afrika har også noen av verdens største mottakere av fordrevne over landegrensene, foruten Etiopia, står Sudan og Uganda på denne listen. Men det var også møter om kontinental integrering, mot et felles marked og enklere grensepasseringer i Addis Abeba sist uke. Agenda 2063 forsøker å forene flere regionale interessesfærer og organisasjoner, hvor det alt eksisterer felles arbeidsmarked og tollsoner. Målet er at hele kontinentet skal utgjøre en sone, og at handel og arbeidsplasser skal kunne flyte fritt og bidra til økonomisk utvikling. Den agendaen høres nok kjent ut for europeere, men her gjøres det altså i en langt større skala enn i Europa.

Høydepunktet for vertslandet Etiopia var nok avdukingen av en statue av Keiser Haile Selassie, som i Etiopia regnes som AUs gudfar. Her glemmes det ikke at Keiseren og hans forgjengere sto imot europeisk kolonisering. For mange etiopiere, og også mange andre afrikanere symboliserer Keiseren en slags panafrikansk drøm, en vei tilbake til røttene, en egen afrikansk identitet. Det er langt fram mot en full integrasjon av alle afrikanske stater i en Union slik vi har sett i Europa. Men lykkes AU med sin reformagenda vil det skape et enormt marked, og også gjøre det veldig mye enklere, og sikrere, for afrikanere å bevege seg innad på kontinentet. Det kommer helt sikkert ikke bli helt problemfritt heller, kontinentet har fortsatt enorme utfordringer, og langt fra alle medlemmene av AU ønsker reform velkommen.

Men statsminister Erna Solberg gjorde rett i å prioritere et besøk i Addis Abeba denne måneden. For mens EU lenger nord strir med Brexit og misnøye, sikter AU mot stjernene. Planen er selvsagt at Afrika skal få sitt eget byrå for romfart.

Mer fra: Debatt