Om lag 4.000 flyktninger sitter i norske mottak og venter. De er menn, kvinner og barn som har fått opphold i Norge fordi de er forfulgt i hjemlandet sitt. De får bli, men de får ikke noe sted å bo. Derfor blir de sittende i mottakene og vente på at en kommune skal si ja til å ta imot dem. Gjennomsnittlig ventetid er 6,2 måneder. Mange venter mye lenger.
Flere kommuner gjør en stor innsats for å bosette flyktninger. Kommuner som sier nei mener de har gode grunner. I høst sa alle kommunene i Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal nei til myndighetenes oppfordring om å bosette flere flyktninger - bortsett fra Bergen.
- Vi har sett i Bergen at dette er fantastisk, at det gir et mangfold og at det ikke på noen måte gir de store utfordringene som mange frykter, hvis man gir god integrering, sa byens sosialbyråd Lisbeth Iversen til NRK Hordaland i denne forbindelse.
Hun har helt rett. «Det er innvandringen som skaper vekst», skrev Trønder-Avisa på næringslivssidene sine i vår. Avisen intervjuet familien Balloh fra Liberia som kom til Verdal som kvoteflyktninger.
- Vi trives kjempegodt. Jeg har jobb som fagmedarbeider i Coop Inn-Trøndelag, betaler skatt med glede og har lært en masse om norske forhold, sier Mohammed Varlee Balloh til avisen.
Det sier seg i grunnen selv: Menneskene som har fått opphold i Norge trenger et sted å slå rot. De trenger det for å kunne vokse og trives. Og for å kunne bidra i samfunnet. Jo raskere en flyktning blir etablert i en kommune, jo raskere kommer han eller hun i gang på veien mot arbeid eller utdanning - og en plass i fellesskapet. De aller fleste både vil og kan jobbe. God integreringspolitikk er gunstig både for kommunen og for den enkelte.
Vi vet at noen av dem som sitter og venter i mottakene vil trenge mer enn en jobb eller en skoleplass. Noen har knapt gått på skole. Andre har fysiske eller psykiske skader som følge av krig og forfølgelse. Det vil kreve ekstra innsats i kommunene som skal bosette dem. Derfor er det mange kommuner som vegrer seg for å ta imot dem. Resultatet er at disse flyktningene blir sittende og vente i mottakene måned etter måned. Noen ganger i år. Mange av dem deler små rom, kjøkken og bad med flere andre over lang tid. Uvissheten og mangelen på privatliv oppleves som tung. Det fører til at problemene deres forsterker seg, og at bosetting og integrering blir mer krevende.
Jeg kan forstå at kommunepolitikere som synes de har knappe ressurser og mange oppgaver vegrer seg for å ta på seg mer. Men vi har bare én måte å lykkes på - og det er at vi løfter sammen. Regjeringen og KS arbeider nå med å få på plass en forpliktende samarbeidsavtale som skal sikre at flyktninger som får opphold i Norge kan flytte raskt til kommunen der de skal bo. En slik avtale forutsetter at hver enkelt kommune tar sin del av ansvaret.
Å gi plass i kommunene til flyktninger som har fått opphold i Norge er noe vi må gjøre på linje med andre oppgaver ingen av oss stiller spørsmål ved. Som at ungene våre skal få skolegang og skrøpelige eldre skal få hjemmesykepleie. Bosetting av flyktninger som har fått opphold i Norge må bli en selvfølgelig del av den daglige driften i alle kommuner. Det er en jobb som må gjøres. Når vi har sagt at noen får komme inn, må vi åpne døra og ønske dem velkommen.
Velkommen til å bli - og bo.