Det er selvfølgelig ingen automatikk i at innvandringskritikere er imot flyktninghjelp, men det man ser av typiske høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige talspersoner er at deres iboende hat mot kulturelle og religiøse minoriteter forkludrer deres menneskesyn i en slik grad at hatet deres overgår deres tilbøyelighet til å hjelpe mennesker i nød. Ja, de kan kanskje slenge inn en kommentar i ny og ne, der de bedyrer sitt medmenneskelige engasjement og fremholder viktigheten av å hjelpe i nærområdene, men dette drukner i alle de negative ytringene om mennesker med annet kulturelt og religiøst opphav enn det vestlige.
Man kan gjerne være kritisk til innvandringspolitikken og stille kritiske spørsmål til hvordan integreringen gjennomføres i landet vårt, men å stenge grensene for flyktninger i nød er usolidarisk. De fleste er enig i at vi bør sende hjelp til de stedene som er krigsherjet og som har blitt utbombet, og spesielt der hvor vi har bidratt til ødeleggelsen med våre jagerfly, men det abrogerer ikke grunnleggende menneskerettigheter som asyl eller flyktningkonvensjonen.
Argumentet som fremsettes om «å hjelpe der de er» fremstår først og fremst som et forsøk på å hvitvaske den fremmedfiendtlige retorikken. Dersom talspersoner innenfor det innvandringsfiendtlige miljøet ikke hadde tatt hensyn til de grunnleggende menneskelige instinktene som medmenneskelighet er, og lagt inn noen ord om å hjelpe mennesker «der de er», hadde de mistet tilnærmet hele sin tilhengerskare da de fleste som er bekymret for innvandring og integrering har moralske skrupler og medlidenhet for mennesker.
Så nei, de høyrepopulistiske innvandringskritikerne får ikke engang låne ordet solidarisk for å beskrive sitt fremmedfiendtlige engasjement. De har selvsagt sin konstitusjonelle rett til å ytre sine meninger, men når de taler for å snu ryggen til mennesker som kommer i nød, er deres solidariske og medmenneskelige selvbeskrivelse kun en illusjon og et selvbedrag.