Debatt

Italienske tilstander

Vi har mye å lære av sjokket som traff Venezia da Vasco da Gama fant sjøveien til India og rev teppet vekk under føttene på byen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Krydder er den perfekte handelsvaren. Om råvaren er nøtter, bær, frukt, blader eller bark. Når den er ferdig foredlet og tørket blir den kompakt, tørr, lett og med svært lang holdbarhetstid. Og ikke minst: Mye av den vokser ikke naturlig i Europa. I tusenvis av år har krydder vært en helt sentral handelsvare på våre markeder. Ville du ha pepper, kardemomme eller kanel – for ikke å snakke om kongen av krydder, muskat, som opprinnelig bare vokste på én øy i Stillehavet – måtte du drive handel.

Krydder var da som nå et nytelsesmiddel. En måte å heve smaken på. Men i mye større grad enn i dag var krydder tidligere også en måte å vise fram sin velstand på. Kom du på besøk til naboen og fikk mat med eksotiske krydder var det en handling som i dag kun kan gjenfinnes i det stive ritualet på fine restauranter når hovmesteren kommer med en gigantisk Peugeot-kvern og tilbyr å pepre pastaen din. Eller hvis du har vunnet i Lotto: trøffelen hun tilbyr seg å drysse over risottoen din.

En last med pepper mangedoblet tidligere sin verdi på reisen fra opprinnelseslandet til matbordet i London eller Paris. En ferdig utstyrt krydderhylle med tjue glass, som du i dag kan kjøpe for en hundrelapp på IKEA, ville innbrakt deg en månedslønn på markedet i Madrid eller Roma for 800 år siden. Nordmenn kan finne sin referanse til hvor eksklusivt krydder var i «gamle dager» gjennom «Babettes Gjestebud». Novellen handler om kokken Babette Hersant som hadde stått på barrikadene under pariserkommunen og som derfor måtte flykte. Hun havnet i Berlevåg av alle steder, hvor hun etter mange guds innfall serverte et måltid de pietistiske finnmarkingene ikke visste om lignet mest på en heksesabbat eller en nattverd. Ingrediensene importerte hun selv fra Paris. Men de kom selvsagt fra horisonter lengre unna enn selv Opplysningens by. Pepper, merian, kryddernellikk/nellikkspiker, fennikel, timian og laurbær smurte ganene til de tolv gjestene. Babette brukte uhyrlige 10.000 franc på middagen. Det er mer enn sannsynlig at krydderne hadde vært innom Venezia på veien.

Venezia var nemlig den bystaten som mer enn noen andre blomstret og vokste på krydderhandelen. Kunstverkene, kirkene, Villaene, broene og fontenene som i dag tar pusten av turister fra hele verden, er finansiert med inntekter fra handel via den naturlige havnen som ligger der øverst i Adriaterhavet. Venezianerne seilte til Nilens bredd og handlet med krydder fra hele Asia. Den kom dit med ørkenkaravaner og skip langs Nilen. En tur/retur kunne sikre deg og din familie for livet. De som ikke ble tatt av pirater, uvær eller uflaks, ble søkkrike.

Når vi i dag uanstrengt snakker om å «ta risiko» tenker vi sjelden på at det var italienerne som fant opp begrepet. «Risico» betyr skjær (i sjøen) eller «det som skjærer båter». Farene var mange for de som handlet over middelhavet den gangen. Venezia hadde en allianse med tyrkerne i Bysants og senere med Egypt som var svært lønnsomme. De hadde den beste flåten, de beste kontaktene hos de som fraktet krydder gjennom ørkenen, de beste navigatørene og en naturlig beskyttelse mot land ved at de var en øystat. De hadde avanserte finansielle tjenester som kreditt og veksler, som gjorde at de slapp å ha med seg gull ombord på reisene. Absolutt alt lå til rette for at Venezia skulle fortsette å blomstre og vokse. Ingen hadde fantasi til å se for seg at noen skulle kunne ta fra dem gåsa som la gullegg etter gullegg, krydderhandelen med Asia. Framtida var rosenrød.

Så fant Vasco da Gama sjøveien til India. Med ett kunne ett eneste portugisisk skip frakte med seg mer krydder i lasten enn det Venzias handelsmenn klarte å importere på et helt år. Krydder gikk fra å være en kostbar raritet på de velstående bord, til å bli tilgjengelig for svært mange fler. Prisene falt følgelig selvsagt som stein og Venezias forretningsmodell som et korthus. Utallige venezianske forretningsmenn, sjøfolk, bryggesjauere og politikere måtte finne seg andre forretningsmodeller. Malere, skulptører, arkitekter og komponister måtte skaffe seg nye meséner. Venezia måtte finne opp seg selv på nytt.

Vi har mye å lære av det sjokket som traff Venezia da Vasco da Gama rev teppet vekk under føttene på byen. Netthandel, P2P, containerfrakt, globale monopolister, automatisering, robotisering og digitalisering. Det mangler ikke på kandidater hvis vi spør oss hvem som er vår tids nye sjøvei til India. Flere bransjer er forlengst endevendt av de nye handelsrutene. Film- og musikkbransjen er ikke til å kjenne igjen. Finansvesenet flakker med blikket og skjelver i knehasene. Alle som driver butikk som enten kan digitaliseres, eller som er avhengige av transport, vet at sjokket kommer.

Venezia kunne ikke endre det faktum at konkurrentene hadde funnet en snarvei til selve kilden til deres rikdom. De måtte tilpasse seg denne nye virkeligheten. Og de gjorde det. Venezia ligger der den dag i dag. Den har sine utfordringer. Men er fortsatt en rik by i verden. Det gir håp for alle stater som våkner opp til en verden som ser annerledes ut enn i går. Ny teknologi er truende, men byr også på store muligheter. Og ikke minst. Å dele fruktene av verdens handel er ikke som å dele en kake. Hvis vi er gode på å navigere og lage spilleregler, trenger ikke noen få mindre for at noen skal få mer. Men da må vi være virkelig gode. På å navigere og lage spilleregler.

Mer fra: Debatt