I kveld begynner det. Det vi på folkemunne fortsatt kaller Grand Prix, er som regel en godlynt tvekamp i camp mote og banal pop. En elsket pan-europeisk smeltedigel av bad taste, annerledeshet, popmusikalsk b-vare og etnosentrisme, en oppvisning i uskyldig popkultur og forglemmelig sukkerspinn. Men når Eurovision Song Contests uskyldsrene, hvite dekke skal brukes politisk for å vaske Israel rent, er det grunn til å fatte et myndig grep rundt fjernkontrollen.
Bakteppet er så kjent, selv om undersøkelser viser at kunnskapen og empatien i verdens befolkning er dramatisk nedadgående: Jødenes tragedie under andre verdenskrig var et ufattelig angrep, mot dem og mot all menneskelighet. Det var overgrepet som skulle ende alle overgrep, som burde stoppet ethvert forsøk på å ramme en befolkningsgruppe igjen. Derfor er det så vanvittig at nettopp Israel, en stat etablert av og for jødene i kjølvannet av nazistenes galskap, selv har satt en annen folkegruppe i leir, bak murer der de risikerer vilkårlig og voldelig død. Det er utilgivelig. Hver dag. I kveld. På torsdag. På lørdag.
55 palestinske barn ble skutt og drept av israelske sikkerhetsstyrker i fjor, ifølge den anerkjente og norskstøttede israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem. Det yngste av dem bare fire år. I tillegg til rundt 250 voksne. De fleste drept på Gazastripen, som Israel holder koblet i et jerngrep. 2019 har startet i samme dødelige takt. Palestinerne svarer på den eneste måten de kan, de skyter raketter blindt over murene de er sperret inne bak. Slik de gjorde for noen dager siden.
De fleste av oss elsker Grand Prix, det er glitrende tidtrøyte, men ikke minst er det melankoli og en del av den kollektive hukommelsens infrastruktur. Det er minner om skjemaer med 12-poengere, mutterns pizza og Bobbysocks. Jeg tror jeg har sett hvert eneste finaleshow siden sent 1970-tall. Det vil si siden Israel vant dobbelt i 1978 og 1979. Alle vi ungene nynna på Izhar Cohens «A-ba-ni-bi», for ikke å glemme vinneren året etter, «Hallelujah» fra Galt Atari og Milk and Honey. En klassiker som markerte at Israel var del av Europa og at det var vår i lufta for en nasjon og en region født i krig. Popen speilet politikken i 1979 da Israel og Egypt sluttet fred, og Egypt som det første arabiske landet, anerkjente staten Israel. Men den israelske musikken har forstummet, som håpet.
Å lese og skrive om Israel er en trettende affære. Dimensjonene i den palestinske katastrofen er malt i stykker av tidens tann. Død, undertrykkelse og krig er blitt monoton summing man nesten ikke lenger enser. Systematiske overgrep, ulovlig okkupasjon. Derfor er Eurovision så viktig for å minne oss alle på hva som egentlig skjer i Palestina. Siden Israel endte okkupasjonen i 2005, har Gazastripen vært blokkert. Internasjonale hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen, har kalt Gaza «verdens største utendørs fengsel». FN har advart om at området snart er ubeboelig. Strøm-, vann- og sanitærforhold for nesten to millioner mennesker er i kritisk stand. Arbeidsløsheten er svært høy, ungdomsledigheten enorm.
Siden slutten på Operasjon Cast Lead i januar 2009, det tre uker lange israelske angrepet på Hamas på Gaza der 1300–1400 palestinere ble drept og 90.000 gjort hjemløse, har demokratiet Israels sikkerhetsstyrker drept 3500 palestinere. De fleste døde etter skuddskader. 200 israelere, halvparten av dem sivile, er drept i samme periode. Blant de drepte palestinerne er det rundt 800 barn. 350 kvinner. 800 mindreårige, mange sikkert steinkastende unger som aldri har opplevd noe annet enn krig, fattigdom og undertrykkelse. Noen drept uten å utgjøre en trussel mot noen. Som Farah.
I august 2014 ble seks år gamle Farah Raafat Mustafa a-Loh drept av maskingeværild fra israelsk fly. Hun døde hjemme i sitt eget hus i Gaza, sammen med sine foreldre og to brødre. Moren var ni måneder gravid. Også dette barnet døde.
På scenen i Tel Aviv skal det danses og synges, den livsbejaende Eurovision-festen skal kringkastes til hundrevis av millioner. Til hele verden, helt til Australia, skal TV-bildene av blide, vakre artister i paljetter sendes ut. Fra scenen i det moderne, pulserende og høyteknologiske Tel Aviv til hjemmet til Farah er det ni mil. Som om vi i Oslo skulle hatt fest etter at det i Fredrikstad nettopp hadde slått ned en meteoritt og pulverisert byen.
Nytter det? Er det noe poeng å slå av TV? Er det noe poeng å gjøre som så mange hundre gjorde i årets 1. mai-tog i Oslo, gå bak paroler som støtter Palestina? Nytter det å boikotte Eurovision, slik noen hundre svenske og norske artister som har reist seg i protest, har tatt initiativ til? Nytter det å legge tilbake paprikaen Made in Israel? Det korte, brutale svaret er nei. Men ja.
Man må si fra på den måten man kan. Målet er uansett ikke Israels fasttømrede høyreregime. Israelsk politikk virker fortapt i valget mellom høyre og ytre høyre, og landets demografi tegner å gå i en retning der fornuften aldri vil kunne seire. Målet er Farah Raafat Mustafa a-Loh sine etterlatte og pårørende. Hvis det er noen igjen. Poenget med å rope ut sin frustrasjon bak paroler, ta initiativ til kulturell boikott av Israel eller noe så banalt som å slå av når semifinalene i sangkonkurransen begynner i kveld, er å minne palestinerne i fengselet på at de ikke er glemt.
Det er håpløst og vi gir oss ikke, som dikteren skrev. Slå av i kveld, på torsdag og på lørdag, og la nyhetsbyråene melde om den dårligste oppslutningen om Eurovision på mange, mange år.