Lakmustesten på et demokrati ligger i hvordan det herskende flertall behandler landets mindretall. Når mindretallet tilhører en annen folkegruppe, kan spranget mot et etnokrati vise seg kort.
Israels «Nation-State law» (NSL) fra 2018 har grunnlovsstatus. Den fastslår at: «Staten Israel er det nasjonale hjem for det jødiske folk, hvori det fullbyrder sin naturlige, kulturelle, religiøse og historiske rett til selvstyre». Loven nevner ikke Israels to millioner statsborgere av palestinsk herkomst og arabisk språk nedgraderes. Selv Israels president Reuven Rivlin ser loven som del av en global trend i retning av økt polarisering og undertrykkelse av opposisjon. Men Israel har lange tradisjoner for å nytte lovverket som redskap for undertrykkelse.
Etter fordrivelsen av 800.000 palestinere i 1948, ble deres eiendom inndratt av den israelske staten ved «lov om fraværendes eiendom», gitt med tilbakevirkende kraft fra 1948. Loven, som i praksis kun rammer palestinere, er nå blitt supplert av bosetningsreguleringsloven av 2017. Samtlige jødiske bosetninger på Vestbredden bryter med den fjerde Genèvekonvensjons artikkel 49. Dertil har tusener av bosettere tatt seg til rette på privateid palestinsk grunn. I strid, også med grunnleggende demokratiske prinsipper, skal dette nå «legaliseres» gjennom palestinernes tvungne avståelse av retten til egen jord.
Israels riksadvokat Avichai Mandelblit har nektet å forsvare loven i en pågående rettssak om dens gyldighet. Men ifølge statens eksternt engasjerte prosessfullmektig, er Israel hevet over internasjonal lov og det gis heller ingen geografiske grenser for Knessets lovgivningsmyndighet. Dertil påberopes artikkel 7 i NSL som fastslår at «staten tillegger utviklingen av jødiske bosetninger nasjonal verdi og vil oppmuntre til deres opprettelse og konsolidering», i.e. en regelrett oppfordring til krigsforbrytelser.
I byen Afula sverget bystyret nylig på å bevare byens jødiske karakter. Samtidig ble byparken reservert for byens egne innbyggere. Dermed kan Afula erklæres «araberfri». Men like siden 2011 har Israel formelt tillatt segregerte boområder gjennom «adgangskomitéloven», hvorved boområder med inntil 400 familier kan utestenge arabere og andre minoriteter, som ansees «upassende for boområdets sosiale liv». Over 400 israelske boområder faller inn under loven, men i Knesset arbeides det nå for å utvide rammen til områder med inntil 700 familier.
Liksom Tyrkia og Polen, søker Israel å skjule fortidens ugjerninger gjennom begrensninger i ytringsfriheten. Den såkalte «nakbaloven» av 2011 hjemler økonomiske sanksjoner mot institusjoner som markerer sorg i det offentlige rom over forbrytelser begått ved statens opprettelse, eller som fornekter Israel som en jødisk og demokratisk stat. Nakbaloven søkes nå supplert av en lov som vil gi kulturministeren adgang til økonomiske sanksjoner mot «illojale» kulturorganisasjoner. Hertil kommer «antiboikottloven» av 2011 som hjemler erstatningsansvar for organisasjoner og enkeltpersoner som oppfordrer til boikott av Israels ulovlige bosetninger.
Juridisk senter for arabiske minoriteters rettigheter i Israel, Adalah, har dokumentert 65 israelske lover som direkte eller indirekte diskriminerer palestinere i Israel og/eller i israelskokkuperte områder.
Av den daglige myndighetsutøvelse følger også en konsekvent diskriminering, tilknyttet adgang til arbeid og utdannelse, til jord, vann og andre naturressurser, offentlige tjenester, statlig bistand med mer. På Vestbredden, med subsidierte bosetninger, veinett og infrastruktur, kun forbeholdt jøder, er bildet særlig tydelig. Her har palestinerne levd under brutal militæradministrasjon i over femti år, med kollektive avstraffelser, som knusing av palestinske hjem, fordrivelser, straffrie drap på ubevæpnede sivilpersoner, fengsling og systematisk barnemishandling, samt daglig trakassering og ydmykelse.
I en dom fra juli 2017, fant Israels High Court of Justice at knusing av sivile hjem er forbudt dersom det skjer i straffeøyemed, men tillatt dersom det anses som et nødvendig tiltak mot terror. Retten la til grunn at slik nødvendighet forelå i forhold til palestinsk terror, men ikke i forhold til jødisk terror. Dermed konkluderte retten med at knusing av palestinske hjem i prinsippet kan tillates mens knusing av jødiske hjem derimot ville være forbudt.
Sakens bakgrunn var drapet på Mohammed Abu Khdeir, en palestinsk 16-åring som ble kidnappet og brent levende av jødiske terrorister i 2014. I 2015 ble 18 måneder gamle Ali Saad Dawabsheh brent til døde sammen med sine foreldre, også det av jødiske terrorister. I 2016 fulgte nok et nattlig mordbrannangrep mot et vitne til mordbrannen i 2015. Hverken disse drapene eller bosetternes mangeårige rasering av olivenlunder, skjending av moskeer og trakassering av skolebarn, kan ha gjort inntrykk på Israels High Court of Justice. I ettertid har omfanget av jødisk terror mot palestinere økt dramatisk. Samtidig fortsetter den metodiske knusingen av palestinske hjem.
Israels vei mot etnokratiet er tydelig nok for dem vil se den. For palestinerne er meldingen uansett klar. De er annenrangs borgere i sitt eget hjemland, som statsminister Benjamin Netanyahu nylig bekreftet på Twitter; «Israel er ikke en stat for alle sine innbyggere. Ifølge den nasjonale grunnloven vi vedtok, er Israel nasjonalstaten for det jødiske folket og kun for dem».
Er det bare jeg som føler et gufs fra Europas nære fortid?