Debatt

iPhone-planen

Jeg trenger en exit-plan. En privat marshallplan. Jeg trenger hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kollegaen sukket. Vi snakket om bøker. Om gleden av å lese. Det vil si minnene av gleden av å lese.

For det er åpenbart at våre moderne oppmerksomhetsstrekk ikke er kompatible med lesing av lengre tekster enn spissformulerte twittermeldinger. Dette er en over snittet oppegående yngre kar i vår midte. Han ville egentlig lese. Men fikk ikke til. Hodet hans var ikke lenger kalibrert for å lese setning etter setning etter setning. Som ikke endte i en velrettet punch. Det var også for mye god TV. For mange TV-serier. Så lite tid.

De hadde prøvd, han og kona, De hadde et leseprosjekt. La oss kalle det Bok 2017. Bok 2017 besto av ett enkelt grep. TV-en skulle flyttes ned i kjellerstua, den skulle umyndiggjøres og sendes ned til avkommet. Oppe skulle far, innbiller jeg meg, iføre seg røkejakke, og lese. Tunge ting. Bindsterke verk. Et godt hode skulle bli bedre, en spiss penn hvassere. Med enda mer kunnskap skulle han drive landets politikere til vanvidd. Kanskje skulle han også konversere dannet med sin kone. Og se hverandre i øynene. Kanskje ville grepet også bety familieforøkelse. Kanskje hadde pappaen en baktanke med leseprosjektet. Med TV-en nede, forsvant også barna ut av syne. Målet helliger middelet. Først skulle det uansett leses. Bok 2017 var så løfterikt.

TV-en forsvant ned i dypet, bort i skammekroken. Det var bare å gå bort i hylla og begynne å plukke fra verdenslitteraturen. Men, innrømmet han nå over lunken kantinekaffe. Det ble ikke lest mer. Bok 2017 leverte ikke. Ektefellene tok opp hver sin mobiltelefon og forsvant ut på internett. De hadde aldri vært lenger fra hverandre. Nå hadde de ikke engang TV-serien å samles om. Etter det jeg erfarer var Bok 2017 også en flopp når det gjelder den subsidiære, uoffisielle delen av programmet.

Historien minnet meg på mitt eget telefonmisbruk. Jeg er en junkie. Som trenger hjelp. Jeg mener det. Hjelp! En amerikansk undersøkelse fra 2016 viste at vi hver dag bruker over fire timer på telefonen. Det er helt sikkert ikke en helt annen virkelighet her hos oss. Du kan sjekke hvor mye tid du bruker ved å gå inn på «innstillinger» (på iPhone), trykke på «batteri» og så finn klokke-symbolet ved siden av «batteribruk». Der ligger fasiten på din telefonbruk. Jeg bruker aller mest – 17 prosent – av tida mi på Twitter. 2,4 timer den siste uka. Det er ikke langt unna det jeg har hatt av såkalt kvalitetstid med familien.

Jeg bare må sjekke noe hele tida, må ha den i hånda eller i det minste i en lomme. Jeg kan legge den bort bevisst, bestemme meg for å ta pause, for så å rykke til og panisk ta etter den. Bare etter sekunder. Underbevisstheten min styrer impulsene mine. Det er avhengighet i en medisinsk form. Derfor har jeg begynt selvmedisineringen. Jeg har slettet Facebook fra mobilen. Jeg burde åpenbart slettet Twitter også. Men det er sannsynligvis ikke nok. Jeg vet hva som må til, jeg har en plan: Jeg skal slå den av mellom 17 og 22. Og jeg skal ha fri på lørdager. Det er en kulturkamp jeg og kanskje også et større vi må vinne.

Jeg kommer ikke til å slå den av. Jeg er ikke sterk nok. Men jeg skal skaffe meg et sted å legge den i leiligheten. Jeg skal gå til anskaffelse av et lite møbel som mange hadde i gamle dager, et lite utspring i entreen som telefonen hører hjemme på. Der skal den få ligge.

Så får jeg heller fly fram og tilbake som en besatt.

Mer fra: Debatt