– Men hvordan i helvete slår man av den vanvittige, spisse tastelyden?! Og lommelykta?!
I forrige uke skrev jeg om min plan for å ta tilbake kontrollen over impulsene og tøyle min bruk av smarttelefonen. Jeg fortalte om kollegaen som skulle lese bøker, men endte opp på verdensveven. Jeg fortalte om min plan om tidskontroll og forbud mellom 17 og 22, og å gi telefonen en fysisk plass den hørte hjemme, som telefonbordet på 70-tallet.
Denne uka kan jeg stolt informere om at jeg har tatt min plan et steg videre. Jeg innser at å legge mobilen bort i kortere perioder, uansett hvor fine, små telefonbord jeg kunne fått tak i, er nytteløst. Jeg vil ikke respektere min egen frisone. Kvalitetstidsklausulen mellom 17 og 22 ville jeg derfor heller ikke hatt all verdens respekt for når jaget etter Twitter eller info om en fotballovergang hadde meldt seg for alvor. Sånn ti over fem. Som junkie vil jeg alltid finne telefonen og skaffe meg en kvikk infofix.
Nei. Det må hardere lut til. Jeg må ta mer resolutte grep. Derfor gikk jeg denne uka til anskaffelse av en dumtelefon. En telefon som bare har SMS og telefon. Ingen fristelser. Ingen Twitter, Facebook, e-post eller internett med hele dets vell av muligheter. Bare et lite, håndholdt verktøy for kontakt mellom mennesker. En tilgjengelighet jeg innser at er grunnleggende nødvendig i et moderne samfunn. Beskjeder om innkjøp av dopapir, henting av barn og andre banaliteter.
182 kroner kostet den. En Alcatel One Touch. Det viste seg fort at den ikke engang holdt det lille den lovet. Det var ikke mye one touch over den. Men dette var jo selve poenget. Av ekstrautstyr hadde den lommelykt (av ubrukelig kvalitet av typen du finner på sånne reklamenøkleringer) – og radio, jublet jeg. Men FM-radio. Ubrukelig i Norge. Men bra, tenkte jeg, siden anledning gjør tyv. Jeg hadde sannsynligvis blitt besatt av radio. I mangel av annen stimuli. For ikke engang jeg ville fråtset i dumtelefonens to underholdningstilbud: Kalkulator og «konvertering av enhet». Fra kilo til pund.
Dette var jo et steg tilbake, måtte man innrømme. Etter å ha fulgt med oppover i iPhone-generasjonene, er jeg jo bortskjemt med teknologi. Det er jo science fiction, egentlig, det vi går med i lomma. Alle løsninger er logiske, basert på store data og psykologiske analyser av brukeratferd. Alcatel var som å rykke 20 år tilbake i tid. Ingenting ga særlig mening. Den første panikken gjaldt tastelyden, en høy metallisk lyd som jeg ikke fant noen løsning på. Det kan være at den ikke slås av, brukermenyen på den pyttlille skjermen ga i hvert fall ingen svar. Og kameraet har en kvalitet som hører hjemme i en leketøysbutikk. Men også dette var jo bra for formålet.
Plutselig ringte telefonen. Hallo? Det var nesten umulig å høre herren i den andre enden. Dette begynte for alvor å ligne på en dårlig løsning, hvis jeg ikke kunne snakke med noen. Så kom dommen som et slag over nesebeinet.
I unnfangelsen av denne masterplanen for et liv i bedre balanse og relativ lykke, var det derfor en forutsetning at tekstmeldingene fungerte. SMS skulle være selve livslinjen i denne post-smarttelefon-tilværelsen. Men veien tilbake til fortida var ikke så enkel som jeg trodde. Fordi man er jo ikke aleine, en mann er ingen øy. Jeg fikk jo slett ikke alle SMS-ene. Det som heter iMessage, i praksis alle meldinger sendt mellom to moderne mennesker med iPhone, kom ikke inn på telefonen.
Dette var ikke så smart. Min framtidsdrøm brast. Men jeg fant til slutt ut hvordan jeg fikk av lyden på tastene.