Vi har vært litt i tvil om jeg skulle skrive dette brevet. Det er lenge siden vi flørta med hverandre nå.
Dere syntes vi hadde for mye av regien i forholdet, dere følte dere ikke fri til å være den dere ønsket å være. Det var nok et usunt forhold, vi anerkjenner det. Men siden den gang har dere blitt så rettskafne og opptatt av å markere avstand. Nå om dagen er det bare så vidt vi kan møtes over en fredagspils! Vi innrømmer at vi savner dere noen ganger, spesielt der vi sitter ensomme i hotellvestibylen i Kigali. Men vi slipper i hvert fall å spandere øl på dere.
Bruddet var nødvendig, men vi erkjenner at vi har kommet styrket ut av det. Vårt kjærlighetsspråk var ikke alltid det beste svaret på nød og urettferdighet. Dere hjalp oss med å se det, det skal dere ha, selv om vi synes dere har blitt i overkant hjerteløse etter hvert. Vi kan ikke huske sist det var så vanskelig å ville noe godt! Noen ganger føler vi oss som sønnen som må løpet to ekstra runder for å overbevise sin far, treneren, om at han fortjener en plass på laget. Den man elsker, tukter man. Det føles litt urettferdig noen ganger, men vi skjønner prinsippet. Det handler om å bygge indre styrke og integritet.
Ofte har vi følt oss underlegne, når vi ser våre brister og mangler. Og ja, vi innrømmer det, vi har ofte irritert oss over at dere er så uangripelige. Men det har skapt en enorm ansvarsfølelse hos oss. Når regjeringen i Tanzania har underslått norske bistandspenger kjenner vi alle ansvaret, fra regjeringskontor til misjonsstasjon. Sorgen og smerten over sviket bærer vi som et kollektiv. Vi aksepterer at det er vårt lodd, all den tid vi har valgt å gjøre oss til venns med alle verdens utskudd. Kjærlighetens veier er ikke uransakelige, det har dere lært oss. Dere har også lært oss å holde prinsippenes fane høyt over den vanskelige virkeligheten.
Men så blir vi litt forvirret. Noen av dere, stadig flere, later til ikke å ta så nøye på prinsippene. Ja, for det sier Bistandsaktuelt, og de pleier ikke fare med sladder. I Kongo er det ingen vei utenom, sier dere. Vi kan jo ikke risikere at oppdragsgiver bruker masse penger på en sak som ikke blir noe av, sier dere. Det er slik samfunnet fungerer, sier dere, og ... innretter dere? Men dette er selvsagt en spøk. Ja, for dere kødder med oss nå, ikke sant? Dette er bare et utspill for å teste om vi er skjerpet, right? At rettskaffenhetens voktere ikke skulle ta så nøye på rettskaffenhet, den risikerer dere vel ikke? At journalister, som skal avdekke korrupsjon, selv må ta i bruk korrupsjon for å gjennomføre sine reportasjer? Nei, det er for absurd til å være sant.
Det er ganske sikkert en misforståelse. Men for ordens skyld spør vi: Dere har ikke lurt oss hele tiden, har dere vel?
Hilsen bistand.
Innlegget stod på trykk i Dagsavisens papirutgave 27. februar 2013