Kultur

Integrering uten mening

Handler alt som oppleves ubehagelig i et flerkulturelt samfunn om dårlig integrering?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Amal Aden er en av mange som hevder at integreringen, spesielt i hovedstaden er mislykket. Senest i et innlegg i Aftenposten 08.10.10 mener hun å ha erfart at integreringen rundt om i landet går mye bedre enn i Oslo. Jeg spør stadig meg selv når jeg leser hennes og lignende innlegg, hva mener vi egentlig med integrering? Er integrering noe målbart? Handler alt som oppleves ubehagelig i et flerkulturelt samfunn om dårlig integrering?

Integrering har blitt et så flertydig og utvannet begrep at det ikke kan brukes uten at man konkretiserer hva man egentlig snakker om. Integrering er mer enn noe annet en prosess; en pågående, krevende og viktig prosess for både samfunn og individ. På noen felt må denne prosessen oppmuntres og settes i system, på andre felt går den av seg selv – det virker som om vi ofte glemmer det faktum at mennesket av natur er tilpasningsdyktig. Mennesket vil tilpasse seg, rett og slett fordi det er mest fordelaktig. Noe som for øvrig er lurt å ha i bakhodet i integreringspolitisk øyemed. Dessverre er det på noen områder, grunnet norsk velferdspolitikk, ikke fordelaktig nok “å integrere seg” og det skal Amal Aden ha ros for å sette klart fokus på gjennom sine bøker og innlegg.

Integrering på makronivå er en samfunnsprosess som ofte måles i tall og statistikk (språkopplæring, arbeidsdeltakelse, utdanningsnivå, ekteskapsinngåelser etc.), men på mikronivå handler det om individer. Individer som følge av migrasjon vil måtte tilvenne sin opprinnelige livsstil og sine mentale konstruksjoner til en ny virkelighet.

Adens eksempler på dårlig integrering er blant annet det såkalte “moralpolitiet”, taxisjåfører som kommenterer jenters klesdrakt, kjærestepar som ikke tørr leie hverandre på Grønland, hijabpress, kvinner som forteller at de ikke føler seg frie, selv om Norge er et fritt land. Hun sier at i andre deler av Norge er både ungdommer og til og med somaliske menn(!) opptatt av integrering mens i Oslo vil ikke somaliske menn integrere seg, ikke engang snakke om temaet.

Handler disse problemene Aden peker på om dårlig integrering fra et politisk ståsted? Er dette noe AP-politiker Libe Rieber-Mohn kan gjøre noe med hvis hun bli byrådsleder? Selv om hun er en aldri så “sterk og tydelig kvinne” har ikke en politiker innflytelse på den mellommenneskelige dynamikken som utspiller seg på gatene. Den er det vi som lever i denne sosiale virkeligheten selv som må ta ansvar for.

En grunn til at somaliske menn kanskje vil finne på å si at de ikke bryr seg om integrering er nettopp fordi de føler at det er noe som skal bli tvunget på dem fra myndighetene. De ønsker selvfølgelig å være en likeverdig del av det norske samfunnet med lik tilgang til arbeid, utdanning og politisk engasjement som alle andre. Men de ønsker ikke å bli assimilert, de ønsker å kunne mene hva de vil om hijab, kjærester, homofili – akkurat som alle andre i Norge har full mulighet til.

Det er vi som møter disse menneskene i hverdagen som må ta på oss oppgaven å fremme toleranse og forståelse – i direkte konfrontasjon og dialog – ikke i stigmatiserende klaging på hele etniske grupper i media. Vi må få til en integrering med mening.

Mer fra: Kultur