Nyheter

Integrering eller lovfestet forskjellsbehandling!

Mange politikere har skapt et inntrykk gjennom offentlige debatter at utlendingsloven eller lovendringer som er siktet kun mot flyktning- og innvandrermiljøer rammer en begrenset gruppa av mennesker uten å ha store konsekvenser for resten av samfunnet. Dessverre påvirker disse endringer til å begrense rettigheter til tusenvis av samfunnsborgere og forsterker strukturelle hindringer til bærekraftig integrering av minoriteter og særlig av minoritetskvinner.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I juni 2016 ble det vedtatt av Stortinget at aldersgrense for familiegjenforening økes fra 18-år til 24-år. Det kan gjøres unntak fra kravet dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig, eller dersom ekteskapet var inngått eller samlivet var etablert før tidspunktet referansepersonens innreise til Norge. Det er også et unntak dersom partene har inngått ekteskap eller levd i et etablert samliv i Norge mens begge har hatt oppholdstillatelse eller norsk eller nordisk statsborgerskap. Samme år trådte nye regler i kraft som innebærer at en søknad om permanent oppholdstillatelse kan nå avslås dersom det foreligger tungtveiende, innvandringsregulerende hensyn. Det ble også innført nye regler om at en søker må bestå en test i norsk med resultat A1 eller bedre i norsk muntlig, og at søkeren må ha en avsluttende prøve i samfunnskunnskap på valgfritt språk.

For å få permanent oppholdstillatelse i Norge vedtok også Stortinget kravet om at utlendinger må ha vært selvforsørget de siste tolv månedene. Flyktninger som får kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon vil først få permanent oppholdstillatelse etter seks års botid i Norge.

Underholdskrav ved familiegjenforening ble endret i 2016 som innebærer at du må ha inntekt som samsvarer lønnstrinn 19 til 24 i statens lønnsregulativ. Det ble også foreslått å heve botidskrav for permanentoppholdstillatelse fra 3-år til 5-år men regjerningen fikk ikke gjennomslag for dette forslaget.

Fra juli 2017 ble tilknytningskrav for familieinnvandring innført. Dette innebærer at det er myndigheter som skal avgjøre om familiemedlemmer kan leve sammen i et annet land som de har sterkere tilknytning til enn å få familiegjenforening i Norge. Det er departementer og ikke familien selv som skal ta en vurdering på familiens tilknytning til det aktuelle landet sammenliknet med tilknytningen til Norge. Departementet vil legge vekt på familiens botid, språk, utdannelse, arbeid, slektninger og nettverk. Det gjøres unntak dersom familielivet må utøves i en flyktningeleir. 

I tillegg til innstramninger i asyl- og innvandringsregelverk har det også skjedd endringer i trygderegelverket for flyktninger, strammere rammer rundt introduksjonsordninger, pensjonsrettigheter mm. Disse lovendringer har skjedd gradvis og ofte har man hatt en offentlig debatt i forkant av forslagene som handler om «flyktningstrømmen» som Norge ikke har råd til, «tvangsekteskap og sosialkontroll» som hindrer likestilling av minoritetskvinner, «arbeidsledighet og trygde(miss)bruk» og ikke minst «innvandrerregnskap». Det skapes en type offentlig opinion slik at når forsalgene vedtas i Stortinget er det en konsensus i befolkningen at disse endringer er nødvendig for å integrere innvandrere, beskytte det norske samfunnet mot innvandrernes «ukultur» og økt innvandring.
Hvor mange av oss stiller spørsmålstegn ved disse lovendringer og ser på disse som lovfestet strukturell forskjellsbehandling? Hvor mange av oss reagerer på at disse lovendringer innskrenker valgmuligheter til folk som bor i Norge og vil gjerne bli en del av det store fellesskapet? Og hvor mange av oss kobler disse endringer til integreringsdebatten og prøver å forstå at kanskje manglende rettigheter kan også fører til manglende integrering? Og, for eksempel at underholds kravet begrenser muligheter for personer og særlig kvinner med lav inntekt til å gjenforene seg med en partner fra utlandet som kanskje kan bidra til at familien i sikt kan bli økonomisk selvstendig?
Grunnloven og annet lovverk skaper rammer rundt samfunnspolitikk og angår alle aspekter av vårt dagligliv. Lovverket også definerer våre grenser, normer og verdier og ikke minst våre rettigheter i det norske samfunnet. For eksempel, uten likestillingsloven hadde vi ikke hatt strukturelle rammer for å kunne gi kvinner tilgang til alle samfunnsarenaer på lik linje med menn. Kampen for å fremme likestilling mellom kjønnene hadde ikke lyktes i den grad vi ser i dag uten å utfordre strukturell kjønnsdiskriminering. Norsk kvinnebevegelse med det rette bevokter nåværende likestillingsloven samtidig som presser for flere rettigheter og bedre implementering av eksisterende regler. Vi kommer ikke utenom likestillingsloven når vi diskuterer kvinners rettigheter. Men når vi drøfter integrering av minoriteter og særlig kvinner med minoritetsbakgrunn, fokuserer vi sjelden på rettighetsaspektet i lys av norsklovverk.
Minoritetskvinners langekamp mot strukturelldiskriminering og for rettigheter til voldsutsatte kvinner som er truet med utvisning ved samlivsbrudd har satt fokus på diskriminering i utlendingsloven. Dessverre rammer ikke utlendingsloven kun voldsutsatte kvinner som ikke har permanent oppholdstillatelse, den rammer også flere aspekter ved alle minoritetskvinners liv fordi loven regulerer innvandrernes tilgang til sosiale, politiske og økonomiske rettigheter. Med andre ord trygderettigheter, pensjonsrettigheter, rettigheter til utdanning og mange andre rettigheter som etnisknorskekvinner har fritt tilgang til er ofte ikke tilgjengelig til kvinner med minoritetsbakgrunn.
Manglende rettigheter og strukturell diskriminering får sjelden sentralplass i integreringsdebatten. Isteden skapes det et inntrykk at alle kvinner har tilgang til samme rettigheter og at kvinner med minoritetsbakgrunn er hindret i å oppnå likestilling på grunn av deres opprinnelseskulturer. Innstramninger i utlendingsloven blir også begrunnet med slike kulturell argumenter. Man legaliserer forskjellsbehandling ved å argumentere at dette er integreringsfremmende. Manglende rettigheter fremmer aldri integrering, det fremmer dessverre kløften mellom minoriteter og majoritetssamfunn, mellom de som har fulle rettigheter og friheter og de hvis rettigheter er begrenset på grunn av deres oppholds status og etniskbakgrunn.    
Integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet er nærknyttet til deres rettigheter. Manglende rettigheter peker mot strukturelldiskriminering og er et alvorlig brudd på menneskerettigheter i et demokratisk land som Norge. For å ha en bærekraftig integrering må vi få bukt med diskriminerende lovverket og utfordre alle innstramningsforslag som skaper forskjeller i samfunnet. 

Mer fra: Nyheter