Hva som er viktigst for velgerne av sakene eller personene er et ofte stilt spørsmål i politiske analyser. Statsviteren Hilmar Rommetvedt har for eksempel påvist at stemmegivningen ved stortingsvalg og lokalvalg først og fremst baserer seg på hva partiene mener om bestemte saker og ikke hva de synes om politikerne.
Med andre ord er det ikke velgernes syn på Erna eller Jonas som vil avgjøre hvem av de to det er som blir statsminister etter valget i 2021. Det er den politikken de står for som vil bli utslagsgivende. Og kampen mellom byrådsleder Raymond Johansen (A) i Oslo og byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg (H) vil bli avgjort av partienes politikk og ikke av kamphanenes utstråling.
Velgernes oppfatning av hvilke saker som er de viktigste for dem ved valg av parti, har holdt seg forbausende stabilt gjennom mange år. Valgundersøkelsene fra Institutt for samfunnsforskning viser at helse og eldreomsorg og skole og utdanning har vært blant de viktigste sakene helt tilbake til stortingsvalget i 1997. Disse temaene er fortsatt blant de aller viktigste.
Aftenposten presenterte lørdag en fersk undersøkelse om hvilke saker velgerne mener vil være viktigst for dem under kommunevalget i september. Skole og utdanning topper lista med 28 prosent. Helse kommer på andreplass med 26 prosent, mens eldreomsorg tar tredjeplassen med 22 prosent. Listetoppen domineres med andre ord av gjengangere fra de siste valgene.
Det er overraskende at innvandring, som var den viktigste saken ifølge velgerne ved stortingsvalget i 2017, har falt langt ned på lista i Aftenpostens undersøkelse. Mer enn hver fjerde velger hadde denne saken i tankene når han eller hun stemte ved siste valg. I Aftenpostens undersøkelse havner innvandring på ellevte plass og nevnes bare av 8 prosent. Heller ikke i Oslo, som er den byen i landet med den overlegent største andelen innvandrere, blir innvandring nevnt som en viktig sak. Innvandring ligger nest sist med 6 prosent.
Det lover ikke godt for Frp som ved alle valg siden slutten av 1980-tallet, har hatt innvandring som en hovedsak. Grunnen til at Frp gjorde et dårlig kommunevalg for fire år siden er antakelig at innvandring ikke ble hovedsaken i valgkampen, til tross for Siv Jensens iherdige forsøk å gjøre innvandring til et sentralt valgkamptema. Partiet er avhengig av at innvandring er et brennaktuelt tema for at Frps innvandringsmotstand skal slå ut til partiets fordel.
Det er også interessant at miljø endelig ser ut til å seile opp som en viktig sak for velgerne. Miljøsaken kommer på femte plass når det gjelder landet som helhet. Miljø topper lista over hvilke spørsmål Oslo-folk er mest opptatt av. Det lover godt for det rødgrønne byrådet og for MDG spesielt. På den siste partimålingen om Oslo-valget fikk MDG hele 10,7 prosent og partiet styrket dermed sin posisjon som byens tredje største parti.
Det tyder på at flertallet i Oslo er fornøyd med byrådets miljøpolitikk. Det er MDG som får uttelling og ikke Ap som er det dominerende partiet i byrådet. Mens både Rødt og SV gjorde det bra på Oslo-målingen falt Ap tilbake. Det er ikke bra for byrådet. Også Ap må gjøre et godt valg for at byrådet skal bli gjenvalgt. Hvis ikke er det også over og ut for en radikal miljøpolitikk i landets hovedstad.
Det er et misforhold mellom saker og personer i medienes dekning av valgkampene. Velgerne ønsker å bli informert om sakene, men de blir tutet ørene fulle av stoff om toppolitikerne. Statsministerkandidatene får en enorm dekning i mediene enten det er stortingsvalg eller lokalvalg. Det gjelder ikke minst TVs partilederdebatter. TV-debattene er ikke uten betydning, men de betyr langt mindre i dag enn det de gjorde under Gro-Kåre-debattene på 1980-tallet. Etter min mening vant Jonas Gahr Støre duellene på TV med Erna Solberg i 2017. Ap tapte likevel stortingsvalget.
Også ved kommunevalg betyr sakene i dag mye mer for velgerne enn de gjorde før i tida. Ved kommunevalget i 1991, for eksempel, var det flest velgere (40 prosent) som la større vekt på personene enn på politikken. Nå er det klart flest velgere som legger størst vekt på sakene. I mindre kommuner er velgerne noe mer opptatt av hvem det er som stiller til valg enn i de større kommunene. Politikerne betyr mer for velgerne i Os enn i Oslo. Sammenslåingen av mindre kommuner til større enheter vil øke avstanden mellom velgerne og de folkevalgte. Det blir uinteressant for velgerne hvem det er partiene har nominert på valglistene. Lokalvalg blir som stortingsvalg. Det er ett fett for velgerne hvem det er som står på listene. Kommunene blir for store til at velgerne har noen sjanse til å bli kjent med kandidatene. Det er et tap for det lokale demokratiet.