Det ga en merkelig følelse å se Forsvarets logo rett over min egen sønns navn. I mitt indre begynte de siste 17–18 årene å flagre forbi i forrykende fart. Det var da ikke SÅ lenge siden jeg satt og leste det brevet fra Oslo kommune, der det sto: «Ditt barn har fått plass i barnehage»? Eller hva med det brevet der det sto at han hadde fått skoleplass, og at han var hjertelig velkommen til første skoledag? Og nå kunne det da ikke være mer enn halvannet år siden det kom brev om at han var kommet inn på videregående skole? Med ett syns jeg at jeg ikke har gjort annet de siste 17–18 årene, enn å motta brev om min sønn fra det offentlige.
Dagen etter løp jeg for å rekke et foreldremøte. Jeg må innrømme at jeg satt og halvslumret der en stund, men jeg kvakk til da jeg plutselig hørte kontaktlæreren si: «Så dette er altså det aller siste foreldremøtet dere trenger å gå på». «Hva?» sa jeg overrasket. «Ja, for neste år er de jo myndige».
Ikke det at jeg kom til å savne foreldremøtene så veldig. Det har jo vært mange lange kvelder der. Som da vi satt i et uendelig foreldremøte i barnehagen på sein kveldstid og diskuterte om ungene skulle få rød saft til risengrynsgrøten. (Foreldregruppa var sterkt splittet i sitt syn på sukker i maten). Jeg kom heller ikke til å savne den pinlige, anspente stillheten i foreldregruppa når kontaktlæreren på skolen sa: «Nå, hvem vil være klassekontakt i år?»
Men det var jo litt rart å ikke lenger skulle måtte gå på foreldremøte, etter 15 år i bransjen. Det kom liksom så brått på. Det var som da faren min som 45-åring fikk et offisielt brev fra Forsvaret, med den knappe teksten: «Du er ikke lenger stridsdyktig». Faren min gjorde et utrolig stort nummer ut av dette. Hva, skulle han aldri mer bli innkalt på repetisjonsøvelser?! «Men var det så gøy å dra på rep, da?» spurte jeg. «Nei, men de trenger da ikke si det på den brutale måten der. «Ikke stridsdyktig!» Etter alt vi har hatt sammen!» Stemmen hans dirret litt.
Kanskje burde Forsvaret legge seg på en mer følsom linje når de skal orientere tandre, middelaldrende menn om at de ikke lenger er ønsket ved fronten. De kunne skrevet noe sånt som: «Kjære deg! Vi vil benytte denne anledningen til å takke deg for din imponerende innsats for konge, fedreland og flagg de siste 25 år. Vi har begge mange gode minner, men nå syns vi det er på tide at du tar mer vare på deg selv. I stedet kan du finne på noe hyggelig i ditt sivile liv. Hva med å kjøpe bobil, eller ta en tur til Syden? Uansett, vi kommer virkelig til å savne deg. Hjertelig hilsen Forsvaret. PS. Kongen hilser også så masse».