Linda Hofstad Helleland har kommet med nok et kulturpolitisk utspill. Det er jo ikke så oppsiktsvekkende for en kulturminister. Men hver gang statsråd Helleland ytrer seg kulturpolitisk, er det fare på ferde.
Hun har denne gangen valgt å gjøre det som del av en pilegrimsferd til Nidaros. Med stav og fotograf ankom hun gårdstunet til Senterpartiets nestleder, Ola Borten Moe, for å ta en pause på den strabasiøse ferd mot Nidaros. De drakk formodentlig kaffe og spiste vafler – en særtrøndersk tradisjon med dype røtter om ikke til middelalderen, så i hvert fall til lenge før Helleland og Borten Moe ble født. Og der over pilegrimsvaflene var det altså at de to fant hverandre.
Norske verdier er truet – eller som det heter når man skal virke vitenskapelig eller særlig kunnskapsrik – norske verdier er under sterkt press. «Vi må våge å være norske». «Det er viktig å dusje etter en har vært i svømmebasseng», sa hun også, kulturministeren. Hun mente nok før, men det er sikkert god kutyme i svært godt møblerte hjem at man vasker av seg klorlukten før man går ut blant folk.
Ja, det er latterlig. Det er like latterlig som da hun satt under juletreet og tenkte på egenhånd om norsk kultur. Da snakket hun om langrennsløpere og brunost. Rekkefølgen husker jeg ikke.
Når hun møter kulturlivet, leser hun talen hun har skrevet selv og går. Tilhørerne sitter igjen i målløs undring. Kan det være sant?
I sommer har hun refset en teaterkritiker for å ha kritisert historiske spel, særlig Stiklestadspelet. Helleland står opp for alle spel. Hun holder ikke noen armlengdes avstand må du tro. At hun ikke forstår grunnleggende prinsipper i kulturpolitikken er så sin sak, men hun prøver ikke å forstå dem heller. Og denne kombinasjonen er farlig. Dette trønderske vaffelutspillet fra gården til Borten Moe, handler om dyp uvitenhet, nasjonal sjåvinisme og er samtidig billige frieri til den diffuse folkeligheten. Dette er jo vanligvis Frps spesialdistanse.
Våge å være norsk? Hvem er det som ikke våger det? Hva er det for noe man ikke våger? Er det å stå opp for menneskerettigheter? Hva betyr det for en norsk kulturminister at vi velger å forholde oss tause og underordne oss sjømateksporten? Er det å selge laks en norsk verdi vi må våge å stå opp for? Er det en norsk verdi å kaste ut barn fra landet? Er det en særlig norsk verdi å kutte i trygd til enslige forsørgere? Er det en viktig del av norsk kultur å sørge for skattekutt til de privilegerte? Er det en viktig norsk tradisjon å fornærme andre mennesker som ser annerledes ut, eller har andre livssyn, er det en norsk verdi å sørge for at noen mennesker aldri skal få føle seg riktig velkommen enda de har levd mesteparten av livet sitt her? Eller gjøre det samme mot barna deres som ikke er kommet fra noe utland, men bare er etterkommere, av noen som kom utenfra og ikke snakket uforfalsket trøndersk som en kulturminister eller bergensk som en statsminister, men som selv gjør det, og som til og med liker brunost? Er dette verdier som noen må å våge stå opp for?
Det er ingen som ser ned på Linda for at hun tar pilegrimsstaven fatt, men skal kunne bli tatt alvorlig, må vi jo se at hun har de kristne verdiene med seg i sekken sin også når hun tar seg vaffelrast i Trøndersommeren. Hvilke kristne verdier snakker vi da om? Ikke verdien av å dusje før eller etter klorbad, men kanskje de som handler om nestekjærlighet, om barmhjertighet, om å gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Sånne kristne verdier. Jeg vet, de er ikke så norske. De er verdier som deles av alle, ja bortsett fra egoistene da, men dem later vi som vi har glemt.
Men ingen trenger en kulturminister som står opp for brunost!