Ingen skjult agenda i kampen mot vikarbyrådirektivet

18. januar ble det streiket og demonstrert i mer enn 30 norske byer mot EUs vikarbyrådirektiv. Dette fikk Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn til å lade kanonen mot «LO-pampene,» og i et innlegg i Minerva skrev han dagen etter at streiken var en kamp «mot at vikarar skal ha like løns- og arbeidsvilkår som fast tilsette,» at den skyldtes at «fagforeiningane er redde for å miste si eiga makt», og at «fagforeiningane er diverre meir opptekne av dei som allereie har to føter godt innanfor arbeidsmarknaden enn dei som står utanfor og treng ein fot innanfor. Det er ikkje spesielt solidarisk, for å seie det mildt».

Jeg var selv tilstede i demonstrasjonen i Oslo, sammen med et par-tre tusen fagforeningskamerater. Svært mange av de som deltok hadde møtt opp i arbeidsklærne sine, som kom fra «seriøse» bemanningsselskap som Adecco, Jobzone og Workshop. Mange i demonstrasjonen snakket polsk, og flere av de streikende hadde med seg polske flagg og Solidarność-faner.*

Dette er nettopp «dei som treng ein fot innanfor», men som aldri har fått det, fordi de faste jobbene har blitt borte, og erstattet med utleieselskaper som deres egne. Grunnen til at de streiket var åpenbar: Dette var deres streik, løsarbeidernes og de midlertidig ansatte. Vikarbyrådirektivet angår først og fremst dem, ettersom det er ansettelsesforhold som deres direktivet har til hensikt å normalisere og legalisere.

Likevel var det ikke bare ansatte fra bemanningsselskap som deltok i streiken. I fagbevegelsen opererer vi nemlig ikke med et «dem» og «oss» når det gjelder fast ansatte og vikarer, nordmenn og utlendinger: Vi kjemper våre kamper sammen, også når det ikke er oss selv som er direkte berørt. Vi gjør det utfra idealer om solidaritet og samhold, men også fordi vi vet at ansettelsesforhold som dette har spredd seg og erstattet faste ansettelser over store deler av Europa. Gjennom å kjempe for de svake gruppene som idag sliter med å få faste jobber, håper vi å unngå å selv bli en del av dette «utenforskapet» i fremtiden.

Sånn sett kan du si at vikarbyrådirektivet også handler om fagforeningsmakt. Ikke «pampenes», slik Rotevatn forsøker å redusere fagforeningsmakt til, men de ansattes egne muligheter og rettigheter til å tre ut av vilkårligheten og ufriheten, og selv få kontroll over hvordan livene deres skal organiseres. Ikke bare på jobben, men også utenfor. For vet du ikke om du har jobb neste uke, er det vanskelig med familieliv. Boliglån får du ikke, og dukker det først opp jobb, gjelder det å jobbe så mye man blir bedt om, og ikke stille de gale spørsmålene. Da kan man, som et av våre polske medlemmer, for eksempel bli sendt hjem på dagen med beskjed fra oppdragsgiver om at «man har et problem med autoriteter.» Er det dette det presumptivt frihetselskende og antiautoritære Venstre mener med individuell frihet?

Så er den naturlige innvendingen: Inneholder ikke vikarbyrådirektivet også et likebehandlingsprinsipp, som vil få en slutt på slike forhold? Man skulle tro det, all den tid Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne Annette Trettebergstuen har gått offensivt ut og påstått at direktivet ikke bare er uproblematisk, men godt. Å havne på side med de borgerlige partienes argumentasjon er noe hun har klart nettopp ved hjelp av dette tilforlatelige prinsippet om at innleide og fast ansatte skal behandles likt.

Men hva betyr det egentlig? For å bruke min egen bransje som eksempel, der rundt halvparten av de ansatte på de store byggeplassene nå er innleide løsarbeidere, så vil likebehandlingsprinsippet sannsynligvis arte seg omtrent slik:

Piotr jobber for Arbeidskraft AS. Han har ikke rett til lønn mellom oppdrag, og vet derfor aldri hvor mye han vil tjene neste måned. Mandag ettermiddag får han en sms om at han har to dagers sjauejobb på en byggeplass tilhørende Mellomstor Entreprenør, oppmøte neste dag kl. 06:30. I Mellomstor Entreprenør lønnes folk etter fire forskjellige timelønnsatser, den laveste er satt lik den lovbestemte minstelønna (som han allerede har rett på fordi tariffavtalen er allmenngjort). Torsdag er han arbeidsløs (uten rett til dagpenger, for formelt sett er han i jobb). Fredag får han en dags jobb hos Stor Entreprenør. Der er de ansatte organisert, de har en tariffavtale, og de har tillitsvalgte som passer på at de innleide får det de har krav på. Så det får Piotr, i alle fall dersom han selv har en tillitsvalgt i Arbeidskraft AS som også følger med.

Problemet til Piotrs tillitsvalgte er at det i løpet av én måned med 200 ansatte, som alle går til og fra ulike oppdragsgivere, raskt blir umulig å følge med på om «likebehandlingen» er reell. Men problemet stopper ikke der. Raskt oppstår det nemlig en situasjon der noen av arbeiderne favoriseres, og konsekvent leies ut til entreprenører der timelønna og organiseringsgraden er høy. Andre må finne seg i å bli «likebehandla» med ansatte i firmaer der lønna er langt lavere. Sånn ender man opp i en situasjon der de ansatte i Arbeidskraft AS ulikebehandles med hverandre, hvilket i neste omgang gjør fagforeningsvirksomheten enda vanskeligere enn den allerede er.

Dette tenkte eksempelet tar for seg firmaer som utgjør de seriøse delene av bemannings- og entreprenør-bransjen. For det store flertallet som jobber i bemanningsselskap er organiseringen og fagforeningsmakten som gjør et slikt tenkt eksempel mulig, bare en illusjon. Det er fordi det ligger i sakens «natur» - riktigere er det vel å si struktur – at trepartsrelasjoner svekker ansvarsforhold og muligheter for alt fra HMS-arbeid, fagopplæring og fagforeningsvirksomhet, til den individuelle ansattes mulighet og evne til å ta opp problemer på jobben.

EUs vikarbyrådirektiv er et kompromiss, der anerkjennelsen, normaliseringen og legaliseringen av slike fagforeningsfiendtlige strukturer er blitt sukret med et likebehandlingsprinsipp som høres godt og rettferdig ut. Sannheten er imidlertid ikke søt, den er bitter. Det som gjør mange av oss i fagbevegelsen så fortvilet, er ikke at Unge Venstres leder får det for seg at vi er usolidariske når vi påpeker dette, og anklager oss for skjulte hensikter. Nei, det fortvilte er at Arbeiderpartiets talskvinne for arbeidslivsrelaterte spørsmål gjør det samme. Ikke bare insisterer hun på at pillen er søt, men hun påstår attpåtil at vi skyver de innleide arbeidstakerne foran oss i et spill som egentlig handler om at vi vil EØS-avtalen til livs.

Til tross for at dette har ført til svært krass og svært rettmessig kritikk fra en rekke folk i fagbevegelsen, håper jeg ikke det har gått stolthet i lovnaden om «ikke å bøye av for press». Saken er altfor alvorlig til det. Arbeiderpartiet, lytt til deres eget og fagbevegelsens grunnfjell - lytt til de ansatte i bemanningsselskapene: Snu, og bruk reservasjonsretten mot EUs vikarbyrådirektiv.

.

* For Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn, som er skeptisk til at fagforeninger gjør for mye ut av seg, og da særlig når de våger å bry seg med politiske spørsmål, må den polske uavhengige fagbevegelsens rolle i å velte statssosialismen i øst-Europa by på noen filosofiske og politiske utfordringer.