Det er ikke noe som tyder på at det blir en snarlig avklaring i det politiske kaos som truer Europa etter Brexit og president Donald Trumps mange forvirrende utspill. Men det har lenge vært klart at de nye EU-medlemmer i Sentral- og Øst-Europa ikke ville følge Brussels veikart. Mens opptagelsen i NATO gikk raskt trakk EU-prosessen i langdrag, og disse problemene er bare blitt større med årene. Korrupsjonen er den store bøygen, og den kan man ikke som i Ibsens «Per Gynt» bare gå utenom.
Da jeg i 2004 utga boken «Hjem til Europa?», trakk jeg frem den østerrikske forfatteren Roberts Musils viktige roman «Mannen uten egenskaper». En av romanskikkelsene, grev Leinsdorf, reiser til Brünn (i dag Brno) for å megle mellom tsjekkere og sudettyskere. Disse angrep hverandre, med da megleren fra Wien dukket opp, truet de med å drepe ham. Så utsatte er ikke EUs utsendinger, men de møter den samme avvisende holdning som i Musils roman. Østeuropeerne vil ikke ha noe formynderskap fra Brussel og sammenligner EU med det sovjetdirigerte Comecon.
Siden jeg skrev min bok har forskerne kommet til at det var økonomiske mer enn etniske og kulturelle motsetninger som var årsak til separatismen som resulterte i Hitler-Tysklands anneksjon av først Sudetland i 1938 og deretter resten av Tsjekkoslovakia, og så deportasjonen av sudettyskerne i 1945. Tyskerne hadde vært i Böhmen og Mähren helt siden 1100-tallet da rike tsjekkiske adelsmenn trengte dem på sine enorme gods. Etter husittkrigen ble tyskerne fordrevet til grenseområdene i nord og nordvest. Der etablerte de en industri som krevde mye arbeidskraft – veverier og porselens- og fajansefabrikker.
Hitler ville bygge opp en rustningsindustri også i Sudetland. Da han tok hele Tsjekkoslovakia var dette allerede blant verdens ledende industriland. Men sudettyskernes leder, Konrad Henlein, drømte først om et romantisk naturland der ungdommen drev sport i idylliske, landlige omgivelser. Det var først i 1937 at Henleins drømmer falt sammen og han ble en erklært nazist. Men han hadde ingen sans for gestapisten Reinhard Heydrich og skal visstnok ha feiret mordet på ham. Da amerikanerne rykket inn i den vestlige del av Böhmen forsøkte Henlein å få til en avtale med dem. Da det ikke lyktes skar han over pulsåren. Forskerne gjør ikke Henlein til en uskyldighet, men påpeker at mange sudettyskere nektet å følge Hitler. De fikk hverken skolegang eller arbeid, men ble likevel deportert fra 1945 slik Benes-doktrinen fastsatte.
Ellers førte avtalene etter den første verdenskrig til at store befolkningsgrupper fikk nye herskere, slik som ungarerne i Transilvania, Slovakia og Serbia. Trianon-traumaet ligger der som en ueksplodert bombe. Hvert år drar Ungarns statsminister Viktor Orban til Transilvania for å minne befolkningen der om at de egentlig er ungarere. Når jeg er i Budapest legger jeg alltid merke til biler med klistremerker med «Vesszen Trianon» (Ned med Trianon) og «Mindent vssza» (Alt tilbake).
Rumenerne nøler i motsetning til andre sentral- og øst-europeere ikke med å gå imot Putins Russland. President Klaus Johannis er klar på dette punkt liksom han tar bestemt avstand fra den sosialdemokratiske regjerings lefling med korrupsjonen. Det amerikanske rakettforsvaret Aegis Ashore har vært operativt i Romania siden mai i fjor, og foreløpig er 500 elitesoldater med MI Abrams-tanks og artilleri stasjonert der. Det har fått russerne til å betrakte Romania som «en klar trussel». Vil Trump imøtekomme Putin her?
I Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia og Bulgaria betraktes rom/sigøynerne som fremmedelementer, og i alle disse land er det en latent antisemittisme. Bulgaria har en tyrkisk minoritet som har bodd der i flere hundre år, men diskrimineres. I Hellas har Gylden Daggry opprettet såkalte borgerverngrupper som angriper innvandrere og politiske motstandere.
Man kan ikke plassere alle disse partier og bevegelser i Sentral- og Øst-Europa på høyresiden. I økonomisk og sosial politikk befinner mange av dem seg langt til venstre. Det de har til felles er skepsis til EU og Brussel og de vil ikke ha flyktninger fra Afrika og Syria.
Dette gir den tyrkiske diktatoren Recep Tayyip Erdogan gode kort i forhandlingene med EU samtidig som han spiller på NATOs frykt for Putins Russland. Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver, Michael Flynn, går rett i denne fella slik Jens Stoltenberg gjorde. USA og NATO forsvarte i sin tid oberstregimet i Hellas og militærjuntaen i Ankara og arrangerte besøk av velvillige journalister. Jarl Munch og jeg som utenrikssjef i Dagsrevyen takket nei, men den dyktige reporter Per Øivind Heradstveit fikk reise. Det tror jeg hedersmannen, TV-direktør Otto Nes, senere angret på. Det var den gang da. Men fortsatt veier sikkerhetspolitiske og økonomiske hensyn tyngre enn menneskerettigheter og demokrati.