Debatt

Industripolitikk for det 21. århundre

Verden står overfor et dypt, vedvarende og voksende digitalt skille.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De rikeste landene vil holde utviklingslandene utenfor den digitale økonomien. Norge er villig med. Vår egen industripolitikk blir også rammet.

Vi ser en digital transformasjon av den globale økonomien. De digitale tjenestene kjenner vi godt, vi bruker dem hver dag. Tingenes internett blir større og større. Produksjonen har sin digitale side gjennom automatisering og såkalt kunstig intelligens.

Det digitale skillet er et begrep som vanligvis er brukt til å beskrive det gapet mellom dem som er koblet på internett og de som ikke har tilgang.

Men det digitale skillet er mer enn internettilgang. Sånn som den globale økonomien utvikler seg, gjelder det å utvide dette begrepet for å forstå hva som skjer.

Data er råmaterialet i utviklingen av kunstig intelligens. Mengden data avgjør maskinenes kapasitet til å forstå, analysere og forutsi verden de beveger seg i. Derfor er det bedre å snakke om maskinlæring enn å snakke om mystiske konsepter som får oss til å tenke på Sci-Fi-filmer som Matrix eller Blade Runner.

Google har samlet inn enorme mengder informasjon om infrastruktur biler beveger seg i. Ikke bare har de en karttjeneste som samler inn informasjon. Når du logger på en Google-tjeneste blir du bedt om å identifisere ulike objekter i trafikken. Slik trener vi opp Googles førerløse biler til å skille mellom mennesker, skilt, trafikklys og veier.

Her kommer vi til neste steg av utviklingen. Google sitter nå på en unik base for en glimrende transporttjeneste. Om ikke lenge vil offentlig transport være drevet av førerløse biler og busser. Men hvor offentlig blir den, hvis ikke det er stat eller kommune som eier teknologien? Mens de største teknologiselskapene er ventet å investere om lag 500 milliarder kroner i maskinlæring de neste fire årene, er ikke den offentlige oppmerksomheten i nærheten.

Google er én av flere giganter som har fått tilnærmet monopol på sine deler av den digitale økonomien. Vi har sett at markedene har blitt monopolisert på oppsiktsvekkende kort tid.

Monopoliseringen gjør at noen få selskaper sitter med kontrollen over kolossale mengder persondata. Deres økonomiske interesser samsvarer ikke med personvernrettighetene til befolkningen.

Det offentlige kan bli fullstendig prisgitt teknologigigantene. Transport er bare ett eksempel. Offentlig post og søppelhenting står også i fare. Teknologiselskapene omfavner flere og flere sektorer. Det britiske helsevesenet NHS har nettopp inngått en avtale med Google om analyse av helsedata. Norske skoler har begynt å binde seg til Google.

Digital industripolitikk skiller seg ikke i særlig stor grad fra annen industripolitikk. Noen lærdommer fra tidligere kan være:

• Ikke eksporter råmaterialet ut av landet. Mens det før gjaldt naturressurser, gjelder det nå stordata.

• Gi fordeler til nasjonale tilbydere i offentlig innkjøp

• Teknologioverføring

• Deling av immateriell kunnskap, som offentlig tilgjengelige kildekoder

• Krav om samarbeid med lokale bedrifter

• Krav om kommunikasjonsnettverk i rurale strøk

I handelsspråket faller dette regelverket inn under overskriften «elektronisk handel», fordi det baserer seg på data som er samlet inn på nettplattformer. På toppmøte i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) prøvde Norge å presse gjennom et nytt internasjonalt regelverk for digital industripolitikk.

Den Afrikanske Gruppen i WTO klarte å stoppe framstøtet, fordi de nye reglene ville begrense deres mulighet til å drive en aktiv industripolitikk.

Til tross for at de ble nedstemt, bestemte Norge og andre IT-nasjoner å «starte uformelle samtaler» om digitaløkonomi denne våren. Samtalene starter neste uke.

Verden står overfor et dypt, vedvarende og voksende digitalt skille. Hvis dette ikke blir adressert, kommer det til å føre til større skiller innenfor teknologi, inntekt og infrastruktur. Heldigvis finnes det et politisk prosjekt her for de som ikke vil bli leilendinger av Google, Facebook, Amazon og Apple.

En politikk for teknologisk suverenitet må være en sentral del av den digitale industripolitikken. Ikke bare gir det økonomiske gevinster og bedrer sikkerheten og privatlivet. Det sørger for demokratisk kontroll over samfunnet. En offentlig og demokratisk forvaltning av stordata er en nødvendig del av en industriell og offentlig digital politikk.

Aktivt eierskap av data gjør også at teknologiselskapene ikke kan tjene seg rike på data vi produserer for dem. Når du skriver en Facebook-post eller gjør et søk på Google gir du ikke bare bort data om deg selv, du sørger også for at databasene som mater maskinlæringen er populære og virksomme. Offentlig eierskap til data kan også gjøre at selskapene må betale for råmateriale de bruker for å utvikle produktene sine. Data blir sammenlignet med olje – teknologiselskapene kan ikke overleve uten «oljen» som kun kan komme fra mennesker.

Dampmaskinen, elektrisitet, fossilt brennstoff og datamaskiner har drevet den første, andre og tredje industrielle revolusjonen. Nå skal industripolitikken for den fjerde industrielle revolusjonen utformes. La oss ikke være haleheng til verdens største teknologiselskaper, men sette premissene selv.

Tom-Christer Nilsen (H) fra Stortingets næringskomité avslørte politikernes manglende forståelse av utfordringene da han forrige uke stilte i Handelskampanjens debatt om digital industripolitikk. Nilsen mente Norge var konkurransedyktige i utviklingen av kunstig intelligens, og viste før til en bedrift på Vestlandet som har en førerløs robot inne i fabrikken. Hans andre eksempel er bedre – NCE Maritim CleanTechs har utviklet førerløse skip. Det er vel og bra, men hvordan disse investeringene skal konkurrere med Saudiarabiske investeringsfond utenfor den maritime nisjen er vanskelig å se for seg.

Mer fra: Debatt