Debatt

Imperienes slagmark og tap

Slagmarken i Afghanistan er stenket med blod, og det er grunn til å stille spørsmålet om hensikten med fortsatt utenlandsk krigføring.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Afghanistan har ofte fått ry på seg som imperienes kirkegård. Uttrykket taler ikke helt sant. Imperier har bestått – en tid – også etter tap på slagmarken i Afghanistan. Men historien forteller gjennom århundrer det samme: Alle som forsøker å få kontroll over Afghanistan lider smertelige nederlag, som varsler imperiers undergang. Men nederlagene ser likevel ikke ut til å påvirke de mislykkede bestrebelsene med å vinne kontroll over dette nesten uregjerlige landet.

Etter 16 år med invasjon og krig skal USA på ny øke sitt militære nærvær i Afghanistan. I løpet av disse 16 årene har mye vært gjort for å forbedre forholdene i landet, med infrastruktur, skoler og utdannelse og – ja – sikkerhet. Noe har man lykkes med, men sikkerheten har gradvis blitt verre, og den nye opptrappingen kan ikke være annet enn et desperat forsøk på å stanse Talibans voksende innflytelse, både sosialt og militært. Sovjetunionen forsøkte nøyaktig det samme, men tok etter sviende nederlag konsekvensen av den håpløse kampen, og forlot landet med utslitte soldatstøvler slepende over grensebroen.

Det blodigste og bitreste nederlaget noe imperium har lidd på afghansk territorium fant sted i 1842. Kolonimakten Storbritannia hadde tre år tidligere okkupert hovedstaden Kabul og innsatt en tidligere hersker som ny Emir i landet. Men situasjonen forverret seg raskt, og britene, med generalmajor William Elphinstone som øverstkommanderende, bestemte seg for å oppgi garnisonen i Kabul og trekke seg tilbake over grensen til India (nå Pakistan) østover gjennom Khyberpasset. Men underveis ble kolonnen på 16.500 (4.500 soldater og 12.000 medfølgende sivile) uavlatelig overfalt og desimert. Det endelige slaget sto ved landsbyen Gandamak 13. januar. En eneste britisk soldat, William Brydon, kom seg unna og overlevde. Et hundretalls briter og et par tusen indere ble tatt til fange. Dette er blitt kalt «den verste britiske militære katastrofe før Singapores fall (i 2. verdenskrig) nøyaktig hundre år senere».

I løpet av 80 år utkjempet Storbritannia tre kriger i forsøket på å okkupere og underlegge seg Afghanistan. Titusener av soldater ble drept, og i utmattelsen etter første verdenskrig valgte det britiske imperium å gi opp Afghanistan fremfor å fortsette blodbadet. 30 år senere raknet det britiske imperium i Asia.

Et halvt århundre senere var det Sovjetunionens tur til å prøve seg som okkupasjonsmakt. Invasjonen startet julaften i 1979, og tok sikte på å støtte det vaklende sovjetisk vennlige regimet i Kabul. Også Sovjetunionen forsøkte å vinne det afghanske folket med veier, skoler og større frihet for kvinner. Men den afghanske motstandsbevegelsen erklærte «hellig krig», og fikk aktiv støtte fra Pakistan, Saudi-Arabia og – ikke minst fra USA, med CIA som operativ aktør. De sovjetiske divisjonene kunne nesten ikke bevege seg utenfor garnisonerte forsvarsverk, og led omfattende menneskelige og materielle tap. Den 15. februar 1989 var det slutt. Mer enn ni års sovjetisk okkupasjon hadde kostet to millioner afghanere livet. De sovjetiske tapene var nesten 15.000 drepte og mer enn 50.000 sårede. Knappe tre år senere gikk det sovjetiske imperium i oppløsning.

En bitter borgerkrig fulgte, der den islamistiske Taliban-bevegelsen fikk overtaket i det meste av landet. Men på ny gjorde fremmede krefter seg gjeldende i det afghanske maktspillet, denne gang i form av terrorbevegelsen al-Qaida, som ville opprette sitt eget imperium i form av et islamsk kalifat. Al-Qaida fikk bruke landet som base for angrep rettet først og fremst mot USA, blant annet ambassadebombingene i Dar es Salaam og Nairobi 7. august 1998.

Vendepunktet kom da al-Qaida angrep World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001. Angrepet ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, og NATO aktiverte for første gang Artikkel 5, som sier at et angrep på en medlemsstat er et angrep på NATO. USA gikk til motangrep en knapp måned senere, og både Talibanstyrkene og al-Qaida var militært nedkjempet på kort tid. Det vil si: Ledelsen og deler av styrkene kom seg over grensen til Pakistan, uten at amerikanske styrker maktet å ta den viktigste lederen, Osama bin Laden, til fange. Han ble drept nesten ti år senere ved en amerikansk aksjon i Abottabad i Pakistan 2. mai 2011. Først da lå al- Qaida lobotomert som en nærværende terrortrussel mot vestlige land. IS hadde overtatt denne rollen.

I løpet av de 16 årene som har gått har tallrike nasjoner, både i (Norge) og utenfor (Sverige) NATO, deltatt i forsøket på å få kontroll i Afghanistan. Men motstanden mot de fremmede styrkene har vokst med lengden av deres tilstedeværelse. I 2010 hadde USA 100.000 soldater i Afghanistan, pluss titusener fra koalisjonspartnere. Nå står 12.000 amerikanske soldater i landet, og kan vente på en ny forsterkning på rundt 4.000. Taliban er på ny fremmarsj og kontrollerer store deler av landet. Selv om USA-ledede styrker har hatt et tapstall på rundt 3.500, er tapene for afghanske regjeringsstyrker årlig det tredobbelte, i tillegg til årlige sivile tap på om lag 3.000.

Slagmarken i Afghanistan er stenket med blod, og det er grunn til å stille spørsmålet om hensikten med fortsatt utenlandsk krigføring. Fra USA og NATO argumenteres det med egen sikkerhet. Men er det riktig? Vil Taliban angripe vestlige land, eller tillate at utenlandske terrororganisasjoner som al-Qaida eller IS bruker landet på ny som base? Svaret på dette spørsmålet er ikke uten videre bekreftende. Afghanerne, også Taliban, opplevde al-Qaidas nærvær som belastende. Det utløste en katastrofe for befolkningen. Taliban selv innførte et undertrykkende regime, men det var et afghansk regime, i mer eller mindre permanent krig med innenlandske motstandere. Al-Qaida var noe annet, en fremmed terrormakt som brukte Afghanistan som oppmarsjområde for egne formål. Sannsynligheten for at det skal gjenta seg er liten.

I tillegg til indre konflikter med enorme tap av menneskeliv har neppe noen annen nasjon i historisk perspektiv opplevd så katastrofale forsøk fra fremmede makter på å vinne kontroll over landet som Afghanistan. Imperienes historie er ikke slutt.

Mer fra: Debatt