GLOBAL OPPVARMING: Skal vi nå 2-gradersmålet (noe som for så vidt allerede er for sent), er det bred enighet om at det må en endring til både i produksjon og forbruk. FOTO: LIONEL BONAVENTURE/NTB SCANPIX

GLOBAL OPPVARMING: Skal vi nå 2-gradersmålet (noe som for så vidt allerede er for sent), er det bred enighet om at det må en endring til både i produksjon og forbruk. FOTO: LIONEL BONAVENTURE/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

09-11-2016

Illusjonen om det grønne skiftet

Den nye, grønne økonomien var ment å fungere som et verktøy for å oppnå fornyet bærekraftig utvikling.

«Det grønne skiftet» ble av Språkrådet kåret til årets ord i 2015, og var det mest brukte nyordet i fjor. Dette viser at begrepet ikke lenger er forbeholdt miljøbevegelsen, men på kort tid er blitt et begrep som har festet seg både blant politikere og folk flest. Både på høyre- og venstreaksen av norsk og internasjonal politikk snakkes det om det grønne skiftet i store (dog veldig mange forskjellige!) ord – dette er veien mot framtiden. Skal vi nå 2-gradersmålet (noe som for så vidt allerede er for sent), er det bred enighet om at det må en endring til både i produksjon og forbruk. Men hva betyr egentlig en omlegging til en grønnere økonomi? Og hva vil det ha å si for kloden vår? Veldig mye, rent politisk og retorisk, men i praksis er det dessverre lite nytt under solen.

Det grønne skiftet representerer den kanskje viktigste delen av en såkalt grønn økonomi, et begrep som ble (gjen-)født under FN-toppmøtet for bærekraftig utvikling i Rio i 2012. En grønn økonomi er en økonomi som skal være miljømessig bærekraftig og basert på lav-karbon energi, det vil si bort fra brune energikilder (altså fossile brensler), over til grønn energi (altså fornybar), den skal sørge for redusert global fattigdom, og sist, men ikke minst, skape fortsatt økonomisk vekst. Den nye, grønne økonomien var ment å fungere som et verktøy for å oppnå fornyet bærekraftig utvikling, og var selve oppskriften på å få verden på fote igjen etter finanskrisen, matvarekrisen og den økte forståelsen for klimakrisen som kom i årene rundt 2007/2009. Siden den gang har mye skjedd. Den grønne økonomien har bredt om seg i alle retninger og nådd de fleste verdenskroker. Titusenvis av initiativ som på en eller annen måte påberoper seg å være grønne, har dukket opp. Den grønne økonomien har hatt en enorm påvirkningskraft, men hva den betyr i praksis, er det imidlertid mindre fokus på. Det grønne skiftet representerer en typisk løsningsorientert politikk basert på teknologiske nyvinninger og markedsbaserte løsninger på problemer knyttet til miljø, klima, fattigdom og ulikhet i verden. Tre problemer løst med en og samme oppskrift, reneste kinderegget.

Problemet er bare at det ikke er så enkelt. I utviklede land er dette typisk. I Norge, for eksempel, snakkes det for tiden mye om bio-økonomi, samtidig som regjeringen stadig åpner nye områder for boring etter olje. I utviklingsland, derimot, handler det grønne skiftet svært ofte om ekstern kontroll over naturressurser. Skogvern for klimakvoter og ekspandering av jord brukt til å dyrke biodrivstoff er to viktige eksempler på det. Slike programmer er ikke sjelden styrt av store multinasjonale selskaper. Dette er «løsninger» som rike land anser som god grønn økonomi, eller gode klimatiltak, men i virkeligheten har mange slike prosjekter tvert imot ført til økt fattigdom, og til og med knapphet på mat, mens den økonomiske veksten ofte er der – for investorene. Ved å igangsette eller støtte ulike prosjekter i utviklingsland, kjøper man seg for det første selv ren for de miljøsynder man begår på hjemmebane, men for det andre er det enorme muligheter for profitt ute og går. Grønn økonomi har blitt omfavnet av næringslivet i så stor grad nettopp fordi det er blitt kalt «bærekraftig utvikling uten tårer» – det er appellerende å kunne fortsette å gå for profitt, og så putte en grønn merkelapp på i etterkant. Og ved at det eksisterer så mange ulike, brede og vage definisjoner på hva en grønn økonomi er, er dette en enkel sak. I de siste årene har det for eksempel vært en kraftig økning i storskala jordbruksprogammer, særlig i Afrika sør for Sahara. Initiativer som The New Alliance for Food Security and Nutrition, Alliance for a Green Revolution in Africa, The Southern Agricultural Growth Corridor of Tanzania, og Grow Africa er illustrerende for denne grønne jordbruksbølgen som skyller over det afrikanske kontinentet – og helt feilaktig omtales som grønn økonomi. Grønn revolusjon handler mer om forbedrede produksjonsmetoder og tilgang på bedre såfrø og gjødsel, og har dessverre fint lite å gjøre med de tre pilarene i en grønn økonomi – fattigdomsreduksjon, økonomisk vekst og klimatiltak. Samtidig satses det tungt på såkalt bærekraftig jordbruk og klimasmart jordbruk. I realiteten representerer dette overhodet ikke noe nytt – afrikanske småbønder har i årevis dyrket både økologisk og klimasmart, det har bare ikke vært noen der til å klistre på de grønne merkelappene.

Det er bra at oppmerksomheten rundt det grønne skiftet har nådd så langt – alternativet ville vært mye verre. Mye bra teknologi skapes, og mye viktig forskning foregår. Det er mye som rører seg, og en del av det vil kunne ha en positiv innvirkning på klimautfordringen. Men det meste som foregår, er endring og omlegging innenfor et allerede eksisterende system. Jeg tror at for å kunne si noe om hvorvidt et grønt skifte skal kunne fungere i praksis, må man ta et steg tilbake og se det fra utsiden. Det hjelper lite hvor mange små, grønne drypp verden ser her og der, så lenge det ikke tas et seriøst standpunkt til de strukturelle problemene som ligger bak. Ingen av dagens ledende diskurser innenfor den grønne økonomien forholder seg til den store elefanten i rommet – nemlig hvordan vekst, grønn eller ikke, skal kunne løse problemer som nettopp vekst skapte i utgangspunktet. Det burde være klart for de fleste at både dagens klimaproblematikk og mye av grunnen til fattigdomsgapet i verden stammer fra industrialisering og ressursutnyttelse, som fortsatt foregår i dag i form av det mange kaller et nykolonialistisk ressursran i fattige land. Sett utenfra blir det nemlig svært tydelig at både motivene bak et grønt skifte ofte er veldig uklare og grumsete, og dessuten at innsatsen der det gjelder er altfor svak til at et reelt grønt skifte skal kunne finne sted i praksis.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!