Selv trekker Sharp frem et opphold i Oslo og studier av de norske læreraksjonene under andre verdenskrig som en hovedinspirasjon. Den 9. juni tildeles han prisen Fangenes Testament.
Det siste året har vært en renessanse for ikkevoldelige aksjonsformer. Når regnskapet for den arabiske våren skal gjøres opp, vil vi nokså sikkert se at ikkevoldelige protestformer har lyktes bedre enn væpnete opprør både med tanke på resultat og antall drepte. Ikkevolds-aksjonistene er inspirert av Gene Sharp. De har lest arabiske oversettelser av hans bøker, de kastet seg ut i kampen med rufsete kopier av Sharps liste over protestformer på innerlomma. Gene Sharp har jobbet utrettelig med ikkevold gjennom hele sitt liv. Det går en rød tråd fra hans protest mot Koreakrigen tidlig på 50-tallet, via studieoppholdet i Oslo, og frem til hans sentrale rolle i de aktuelle opprørene i Egypt, Syria og Jemen.
Likevel er Gene Sharp et ukjent navn for de fleste av oss. Vi som lever i stabile demokratier, der politikken i det store og det hele ivaretar folkets interesser, kan vanskelig forstå hvordan det er å leve med undertrykkende regimer og vilkårlig maktutøvelse. Men for dem som vil stå opp mot undertrykkelsen, så er Sharps systematiske tenkning om ikkevoldens fortrinn (og dens konkrete virkemidler) en helt sentral inspirasjonskilde. Der Machiavelli, Clauzewitz og Sun Tzu tar for seg maktspillets og krigføringens «kunst», så gir Sharp innsikt i det motsatte: hvordan man kan konfrontere en motstander effektivt uten å ty til vold.
Sharp er født i 1928, og vokste opp i Ohio i USA. Ungdomstiden sammenfalt med andre verdenskrig, den nye trusselen fra atombomben og begynnelsen av den kalde krigen. Gene Sharp ble tidlig overbevist om at ikkevold var langt å foretrekke fremfor organisert militær voldsbruk. I 1953 satt han i fengsel i 9 måneder, etter protester mot utskrivningen av soldater til Koreakrigen. Like etter fengselsoppholdet utga han en bok om Mahatma Gandhi, verdens mest kjente ikkevolds-forkjemper. I motsetning til de fleste andre som var opptatt av Gandhi, fokuserte Sharp mest på den strategiske tenkningen og aksjonsformene, mer enn hans etikk.
Nettopp dette er blitt et særtegn ved Sharps tenkning: Ikkevold er ikke bare moralsk overlegent. Det er først og fremst en mer effektiv vei å gå for å fremme regime- og politisk endring. Kamp mot en statsmakt og et statlig sikkerhetsapparat på deres egne premisser, er dømt til å mislykkes. Hvis man derimot selv kan velge virkemidlene, så kan den militært svake part lykkes med å vippe selv den mektigste hersker av tronen. Sharp har jobbet systematisk med å katalogisere ikkevoldelige aksjonsformer. Hans liste på snaut 200 ikkevoldelige virkemidler brukes flittig av ikkevolds-aksjonister over hele verden. Listen ble påbegynt i Oslo, der han tilbrakte noen år sent på 1950-tallet (invitert av Arne Næss, som var opptatt av ikkevold) og studerte lærerprotestene mot nazifiseringen av det norske skoleverket.
Ikkevolds-aksjonistene under «den arabiske våren» har ofte vist til Sharp. I en kommentar til filmen ‘How to Start a Revolution’, som løfter frem Sharps sentrale rolle, sier han at han er pinlig berørt over oppmerksomheten: de virkelige heltene er aksjonistene som reiser seg mot diktaturene. Det er likevel ingen tvil om at Sharps analyse har vært viktig for opprørerne i mange arabiske land. Hans grunnleggende budskap er at diktaturenes makt avhenger av at folk underkaster seg. Effektiv ikkevold handler om at man står sammen, at man har sterk indre disiplin og at man skaffer seg et moralsk overtak som appellerer til brede lag av befolkningen. Dersom en skal klare å holde på motivasjonen og unngå at opprørerne tyr til vold, må en også ha konkrete aksjonsformer som er ikkevoldelige og som kommuniserer kraftfullt til et større publikum. Når nye kommunikasjonsformer (internett og mobiltelefoni) har blitt så viktige verktøy, så er det nettopp fordi de gir nye muligheter til å kommunisere effektivt, utenfor myndighetenes kontroll.
Selv om Sharps tenkning fikk liten oppmerksomhet før «den arabiske våren», så har han hatt innflytelse på opprørsbevegelser i mange deler av verden. Han er blitt trukket frem som en sentral inspirator for de baltiske statenes løsrivelse fra Sovjetunionen og for bevegelsen Otpor!, som bidro sterkt til Milosevics fall i Serbia. Han holdt seminarer for aktivister i forkant av konfrontasjonene på Den himmelske freds plass i Kina i 1989. Og han blir lest av aktivister over store deler av verden, fra Iran til Tibet, fra Ukraina til Venezuela. Venezuelas president Hugo Chavez, har anklaget Sharp for å jobbe for amerikansk etterretning for å velte USA-kritiske regimer. Denne beskyldningen har blitt kraftfullt tilbakevist.
I motsetning til mange andre ikkevolds-tenkere, så er ikke Sharp prinsippiell pasifist. For ham er det simpelthen et faktum at ikkevold er mer effektivt. Han er skeptisk til de som hevder at ikkevold bare fungerer i helt bestemte situasjoner, og at spesielt undertrykkende og voldelige regimer bare kan møtes med motvold. Motstandsbevegelsen i Libya valgte vold ikke fordi det var det eneste som kunne true Gadafi, men fordi de ikke tenkte strategisk på ikkevold, mener Sharp.
Fangenes Testament deles ut at av Aktive Fredreiser i samarbeid med Institutt for fredsforskning. Prisen er delt ut ti ganger tidligere og går til mennesker som har utmerket seg ved å formidle kunnskap om konflikt eller fredsskapende prosesser på en forståelig og god måte til folk flest. Sharp har viet sitt liv til ikkevoldelige strategier, og hans arbeid er tatt aktivt i bruk av demokratiforkjempere over hele verden. Han er en verdig vinner.