Timingen for en monarkidebatt er ikke den aller beste. 17. mai er rett rundt hjørnet. Vi er nettopp ferdige med en uke der Harald og Sonjas 80-årsdager er feiret med en sånn iver at landets viktigste nyhetssending burde ha skiftet navn til Bursdagsrevyen. Det har vært gaver, galla og gratulasjoner. Det har vært fyrverkeri og festmiddag. Det har vært vinking fra balkong.
Det er egentlig aldri god timing for en monarkidebatt i Norge. I fjor feiret kongeparet 25 år på tronen i det som fortonte seg som et evig hageselskap. I 2014 var det grunnlovsjubileum. I år er det altså 80-årsdager. Det er sikkert et eller annet neste år, også.
Man kan jo spørre seg hva som er poenget med å mase om en diskusjon om statsform nå som vi hadde det så koselig? En måling InFact har gjort for VG viser at 58 prosent av befolkningen synes kongen gjør en svært god jobb. 21,9 prosent mener han gjør en god jobb. Harald Rex fyller altså 80 med tommel opp fra 80 prosent av undersåttene. Det er formidabelt, og det er forståelig at rojalistene kan være fristet til å si «ferdig snakka».
Monarki er en spesiell, for ikke å si sær, statsform. At reell og symbolsk makt, samt det viktige vervet som statsoverhode – Norges nr. 1 – skal gå i arv lineært, er helt opplagt et fremmedelement i et moderne demokrati. Akkurat dét burde ikke være så vanskelig å diskutere på et prinsipielt grunnlag.
Likevel blir nesten alle debatter om kongedømmet personfokusert og følelsesladd. Det er som om Grunnlovens paragraf fem om at «Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages» oppfattes som et slags direktiv for alminnelig folkeskikk i det offentlige ordskiftet. Men det er den jo ikke. Paragrafen er der bare for å presisere at kongen er hevet over loven. Fordi hans person er hellig. Grunnloven ble revidert senest i forbindelse med 200-årsjubileet, men denne påstanden blir altså stående. Sekulariseringen seirer åpenbart ikke på alle fronter.
Grunnen til at det er så fryktelig vanskelig å skille mellom kongens person og kongens funksjon ligger i selve styreformen Den er en så sammensauset blanding av makt og menneske, det politiske og det personlige, at det blir tilnærmet håpløst å føre en prinsipiell diskusjon der man skiller mellom sak og person – selv om nettopp dét er et ideal i alle andre sammenhenger.
Ta meningsmålingen om at kongen gjør en god jobb som eksempel. De knallsterke tallene for Harald tolkes automatisk som en støtte til monarkiet. Det er ganske sikkert at InFact ikke ville fått tilsvarende score dersom de hadde spurt folket om hvorvidt Norges nr. 2 – stortingspresidenten – gjør en god jobb. I den grad noen i det hele tatt hadde kommet på hva han heter. (Riktig svar: Olemic). Men det ville selvsagt ikke bety at folket dermed ønsker å legge ned Stortinget eller avskaffe det representative demokratiet. Man skiller nemlig mellom sak og person. Fordi det er en veldig nyttig strategi dersom man ønsker å føre en ryddig debatt.
Hvor selvsagt denne sammenblandingen er, kan man blant annet lese av lederen i VG tidligere denne uka: «Festivitasen, som begynte tirsdag, er først og fremst en takknemlig markering overfor vårt kongepar og den gjerning de utøver på vegne av oss alle, men det er også en hyllest av en styreform som har vært en lykke for nasjonen». Underforstått: Å synge «hurra for deg» blir automatisk et «hurra for monarkiet».
Når det er så umulig å skille mellom kongen og dronningen som mennesker og kongen og dronningen som roller, er det nesten umulig å skille mellom saklig kritikk og personangrep – eller mellom alminnelig høflighet og saklig støtte. Denne innebygde motsetningen blir ekstra synlig når det gjøres stats på de kongelige. Da står hvert minste kremt om republikk i fare for å bli oppfattet som frekt og utidig. Nettopp derfor er det nyttig å diskutere statsform også når timingen er dårlig.
Det er frustrerende å være republikaner i Norge. Høflige forsøk på å skille sak og person ved å innlede pent oppstablede argumentasjonsrekker med å presisere at Harald og Sonja sikkert er helt strålende mennesker som gjør så godt de kan, etterfulgt av et prøvende «men», blir tatt til inntekt for kongen, som om man er en slags skapmonarkist.
Skuespiller Bjarte Hjelmelands tale til dobbeltjubilantene startet nettopp slik. Før hyllesten ble også de som ønsker seg en annen statsform inkludert i hyllekoret, på snedig vis: «Selv de som mener at monarkiet er en utdatert styreform og en overlevning fra en annen tid, starter alltid sine uttalelser med ‘jeg må først si at jeg synes at kongeparet gjør en fantastisk jobb for landet vårt’».
Det er ikke så fryktelig lenge siden det var tabu å ta til orde for en diskusjon om monarkiet i Norge. Men noe er i ferd med å skje. På Stortinget har SVs ensomme og rituelle forslag om å innføre republikk endret karakter. Nå stilles det forslag fra stadig flere partier og stadig flere representanter om at vi bør utrede hvordan republikken Norge kan være. Forslagsstillerne kommer fra det yngre sjiktet av representanter. De argumenterer godt mot de eldre representantenes motstand mot kunnskapsinnhenting, eller konsekvensutredning om du vil.
Vi fortjener en sunn og saklig debatt om Norges statsform. Det får vi ikke før vi klarer å skille mellom kongen og kongehuset, monarkiet og monarken.