Debatt

Ikke lat som om de er beskyttet

Det virker som om norske myndigheter spekulerer i at Bernkonvensjonen «mangler tenner».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norges rovdyrforvaltning truer rovdyrene. Gjennom sin tilslutning til Bernkonvensjonen er Norge tiltrodd et særlig ansvar for ulv, gaupe, bjørn og jerv. Bernkonvensjonen skal verne europeiske arter av ville dyr og deres naturlige leveområder. I stedet praktiseres rovdyrforvaltningen i Norge slik at konvensjonen legitimerer å holde de samme artene nær utryddelse. Norske jegere, skogeiere og sauebønder synes å ha fått hevd på disse artenes naturlige habitater, ved at deres interesser av myndighetene og Oslo tingrett anses som «offentlige interesser av vesentlig betydning». I praksis er rovdyrforvaltningen i Norge en omskriving for drap på truede arter – som ellers er forbudt i norsk lov og straffeforfølges.

Bård Vegar Solhjell: Polariserande ulv

Jeg skal ikke gå inn i en juridisk drøfting av regjeringens manglende respekt for naturmangfoldsloven og i diskusjonen av hvor mange dyr det må være av en art for at den ikke skal være kritisk truet. Disse diskusjonene overlater jeg til juristene og rovdyrforskerne. Sistnevnte håper jeg snart kommer på banen med sine faglige vurderinger av bestandsmålene for våre truede rovdyr, fremfor at Stortinget gjennom politiske vedtak kan treffe avgjørelser som ikke er biologisk fundert, men kun favoriserer de overnevnte snevre interessene til skogeiere, kjøttproduserende bønder og jegere.

Dommerne har ved flere avgjørelser i Oslo tingrett, WWF mot staten (april 2018) og NOAH mot staten (januar 2019), poengtert at Norge ikke har fått noen reprimander fra Bernkonvensjonens «standing committee» for sin rovdyrpolitikk. F. eks. fremheves det, at det fra Bernkonvensjonens side ikke er spesifisert det antall ulv Norge skal ha. Dette ser så retten, og åpenbart det norske Storting og regjeringen, som en velsignelse av norsk rovdyrpolitikk. Det de unnlater å gjøre oppmerksom på, er at Bernkonvensjonen ikke har noen tradisjon for å kritisere medlemslandene, men går langt i å akseptere disses egen fortolkning av konvensjonen.

I en vitenskapelig artikkel om norsk ulvepolitikk, av Trouwborst, Fleurke og Linnell (2017), understrekes nettopp dette: Mange flere klager sendes til Bern for brudd på konvensjonen enn dem som blir tatt til følge. Dette skyldes at Bernkonvensjonen har operert på grunnlag av dialog og diplomati, heller enn konfrontasjon. Derfor, når saker er åpnet som følge av klager, har de form av anbefalinger, heller enn reprimander, og kun unntaksvis har de utstedt klare synspunkter på at det har forekommet brudd på forpliktelsene til konvensjonen. Argumentet som anføres av dommere i Oslo tingrett, som de baserer mye av sine avgjørelser på, at Bernkonvensjonen ikke har spesifisert antall ulv eller har kritisert Norge, blir dermed nærmest irrelevant. Dette er reaksjoner og instrukser Bernkonvensjonen sjelden benytter seg av.

Dagsavisen mener: Rovdyrforvaltningen er et godt eksempler på kompromiss som et gode i politikken

Dette gir grunn til å tro at norske myndigheter, Stortinget, gjennom rovdyrforliket, regjeringen i sin utøvende rovdyrpolitikk, og med domstolene som støttespillere, spekulerer i at Bernkonvensjonen mangler «tenner», og ikke vil kritisere Norge offentlig. Det gjør statens rovdyrpolitikk enda mer forkastelig, fordi Norges tilslutning til Bernkonvensjonen får den paradoksale konsekvens, at den legitimerer statlig utryddelsespolitikk, fremfor å gi truede arter reell beskyttelse.

Rettssosiologisk er dette ikke enestående. En nærliggende parallell er hvordan dyrevelferdsloven fungerer. I §3 heter det at alle dyr har egenverdi, og at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Likevel utnyttes dyr instrumentelt i stor skala, som sauene som brukes som argument for å drepe ulven og andre rovdyr, og som ender sine liv som deler i et enormt overskuddslager av kjøtt. Jervemor og barna hennes tas ut av hiet med makt og skytes for øynene på hverandre, ulvepar jages med helikoptre, og drepes også foran øynene på partner og flokk. I disse dager skal minst 55 av den kritisk truede gaupen jaktes på, og ytterligere fire ulver er vedtatt drept. Den type handlinger har, meg bekjent, aldri vært prøvd for noen rett, med hensyn til brudd på dyrevelferdsloven. Sjelden anvendes denne loven i tilknytning til ulovlige rovdyrdrap, og aldri nevnes den rettslig angående statens rovdyrdrap. I stedet omskrives ordet rovdyrdrap til «å ta ut». Men også dyrevelferdsloven har en viktig, latent funksjon: Den gir folk et inntrykk av at dyr har beskyttelse. Dermed kan man fortsette å drepe dyrene, for fornøyelsens skyld under jakt, eller i kjøtt og klesproduksjon.

Miljødirektoratet bidrar ikke til å beskytte ville dyr fra unødig lidelse, tvert imot oppmuntrer de til å drepe dyr for moro skyld, med den lidelse det må medføre, som når de ville tillate jakt på sangfugler fordi de var blitt tallrike. I et land hvor miljømyndighetene oppmuntrer til jakt på sangfugler, er det åpenbart at en så demonisert art som ulven har dårlige vilkår.

Dagens politikk og praksis overfor både tamme og ville dyr er fundert i antroposentrisme – menneskesentrerthet, og antikverte forestillinger om dyr som innebærer at de ikke er sansende, intelligente skapninger, som oss, som ønsker å leve i tråd med sine naturlige behov, med sine barn, flokker etc. De siste tiår har imidlertid gitt oss dokumentasjon på at dyr i alt vesentlig ikke skiller seg fra oss, de fleste deler vår evne til å lide og føle glede og sorg. Fremfor å ta dette innover oss, fortsetter vi utryddelsespolitikken, hvor det som gis verdi er nettopp de holdninger og praksiser som ikke anerkjenner dyrenes interesser og plass i naturen. Mellom 1970 og 2017 mistet jorden 60 % av de ville dyrene ifølge Living Planet Index.

I prosjektet CRIMEANTROP (Criminal justice, wildlife conservation and animal rights in the Anthropocene), finansiert av NFR, skal jeg sammen med kolleger undersøke bredt hvorfor og hvordan utrydningstruede dyr mangler reell beskyttelse, tross konvensjonenes intensjon om vern. Fortsettelse følger.

Mer fra: Debatt