Anført av Masud Gharahkhani, ny innvandringspolitisk talsperson, har Arbeiderpartiet de siste ukene signalisert en kraftig dreining i partiets asyl- og flyktningpolitikk. Fra Stortingets talerstol ba Gharahkhani om forsikringer fra Frp om at regjeringen ikke ville bli for liberal i innvandringsspørsmål med Venstre på laget. Det er et Arbeiderparti det er vanskelig å kjenne igjen.
I 2017 kom det 3546 asylsøkere til Norge, inkludert de 1252 som ble relokalisert fra Italia og Hellas. Det er de laveste ankomsttallene siden 1995. I år tror UDI at det vil komme enda færre. Det står i skarp kontrast til flyktningsituasjonen ute i verden. Mer enn 65 millioner mennesker er på flukt fra krig, konflikt og forfølgelse, og tallet fortsetter å stige til nye historiske nivåer.
Solidaritet med Hellas og Italia
Arbeiderpartiet sier i sitt partiprogram at de skal føre «en streng, rettferdig og human asyl- og flyktningpolitikk». Da Gharahkhani skulle redegjøre for partiets nye linje «glemte» han konsekvent å nevne «human». Hvis det betyr at Arbeiderpartiet er på leting etter nye verdier på asylfeltet, vil vi foreslå at de henter fram et av arbeiderbevegelsens viktigste honnørord, «solidaritet».
Det er en skrikende mangel på solidaritet i dagens europeiske asyl- og flyktningpolitikk, og de landene som tilfeldigvis befinner seg ved EUs yttergrense blir sittende med hovedansvaret. Norge bør føle et ekstra ansvar for å stille opp etter at vi effektivt stengte fluktruten fra Russland over Storskog – en av de veldig få relativt trygge veiene inn i Schengen.
I stedet for å kjempe om tetposisjonen i et «race to the bottom» bør vi alliere oss med våre nordiske naboer og signalisere at vi er villige til å avlaste Italia og Hellas og stille opp for fellesløsninger. Vi bør blant annet benytte unntaksbestemmelsen i Dublin-forordningen og la være å sende asylsøkere tilbake til disse landene. KrF har allerede foreslått dette, så dersom Ap får med seg sine rødgrønne partnere vil det være flertall på Stortinget.
Gharahkhani snubler også når han lanserer Arbeiderpartiets nye forslag for bedre integrering. Mange av forslagene er i seg selv gode, men de presenteres som et tiltak for begrense asylankomstene ved å vise at Norge er strengt og stiller krav. Integreringstiltak skal ikke være skremselspropaganda.
Solidaritet med fattige naboland
Enda viktigere er det å vise solidaritet med de landene som bærer den virkelig store byrden ut fra folketall og ressurser. Her står Libanon og Jordan i en særstilling, men også land som Tyrkia, Kenya, Uganda og Etiopia har tatt imot mange flyktninger og har desperat behov for internasjonal støtte.
Utenriksminister Søreide og hennes forgjengere fra ulike partier har understreket i internasjonale fora at et sentralt mål med norsk utenrikspolitikk er å øke respekten for folkeretten, styrke menneskerettighetenes posisjon og fremme mulitilateralt samarbeid. Når asylpolitikk diskuteres nasjonalt, virker imidlertid det internasjonalt perspektivet glemt.
Arbeiderpartiet legger seg nå tett opp til partier som lenge har hatt som mantra at «det er billigere og mer effektivt å hjelpe dem der de er enn her i Norge». Det paradoksale er at dette argumentet stort sett brukes når det argumenteres for kutt i antall flyktninger til Norge, og sjelden er framme når det diskuteres bevilgninger til nærområdene.
Vi i Flyktninghjelpen hjelper årlig om lag syv millioner mennesker på flukt over hele verden, og er smertelig klar over at den viktigste jobben gjøres i nærområdene. Dette er likevel ikke et argument for at vår del av verden ikke skal bidra. Vi må ta imot kvoteflyktninger som ikke er trygge i nærområdene og avlaste land som er i ferd med å knekke ryggen på grunn av en uforholdsmessig tung bør.
Det er i Europas egeninteresse at respekten for flyktningretten ikke uthules. Dersom vi skal ha noen legitimitet når vi oppfordrer fattige naboland om å holde grensene åpne for mennesker som flykter, må vi selv vise at vi overholder våre forpliktelser. Responsen fra Tunisia på danske sosialdemokraters forslag om å flytte danske asylsentre til Nord-Afrika, viser at få land står i kø for å ta imot flyktninger.
Solidaritet med mennesker på flukt
De som aller mest trenger vår solidaritet er mennesker på flukt som møter stadig nye murer og stengte grenser, og som må velge stadig farligere fluktruter for å komme i trygghet. Gharahkhani trekker fram EU-Tyrkia-avtalen som en modell han mener bør benyttes overfor flere transittland i Europas nærområder. Da er det avgjørende at et slikt samarbeid bidrar til trygg og verdig beskyttelse av flyktninger. Dessverre ser vi at det stikk motsatt skjer i dag, hvor EU langt på vei har inngått en avtale med Libya for å hindre flyktninger fra å nå Europa.
Libya har ikke en fungerende regjering med kontroll over hele landet, og har ingen forutsetninger for å gi beskyttelse til flyktninger. Landet har heller ikke ratifisert flyktningkonvensjonen. Sikkerhetssituasjonen er også så dårlig at både FN og humanitære organisasjoner bare i begrenset grad er i stand til å utføre hjelpearbeid. Libya er derfor ikke et trygt tredjeland som det er legitimt å sende flyktninger tilbake til.
Dersom avtaler som EU-Tyrkia-avtalen skal være et positivt bidrag til internasjonal flyktningbeskyttelse, må de stille strenge krav til landene flyktningene returneres til. De akutelle landene må ratifisere og oppfylle flyktningkonvensjonen, inkludert å praktisere retten til å søke asyl. Flyktninger skal heller ikke diskrimineres i forhold til landets egen befolkning og kan ikke nektes tilgang til arbeidsmarkedet eller skoler.
Den økonomiske avtalen mellom EU og transittland må også baseres på målrettet støtte til tiltak som sikrer flyktninger et trygt og verdig opphold, og ikke som i dag, hvor Italia og EU betaler Libya for å stanse flyktningene uten at det tilbys noe trygt alternativ. Vi imøteser derfor konkrete og konstruktive forslag fra Arbeiderpartiet for forbedring av det internasjonale flyktningregimet og en mer rettferdig ansvarsfordeling.