Det er mer enn nok av folk i dette landet som går på dans og drama for å bli skuespillere, musikere eller kunstnere allerede. Og mer enn nok som vil bli rike, berømte eller pene. Det er mange nok som tror at livet kan leves lykkelig fra fødsel til død om man bare gjør de rette valgene. Og vi tenker mer enn nok på oss sjøl som det er. Mer enn nok.
Det høres sikkert kjipt ut, men jeg lover deg. Dette er alvor. Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk. Og vi får høre altfor altfor ofte at disse uvirkelige fantasiene om framtiden er et slags kompass alle livsvalg skal tas etter.
Jeg har hatt unger i elleve år nå. I minst ti av dem har jeg sett på fjernsyn sammen med dem, eller sett på dem se på fjernsyn. Det gjør meg bekymra. Det finnes knapt en serie eller et program som ikke til sjuende og sist handler om at hovedpersonen overvinner de onde kreftene som vil hindre ham eller henne å realisere sine drømmer. Sjøl urettferdighet, undertrykking og politikk ender til slutt opp som det ene store spørsmålet, om den undertrykte får friheten sin til å følge drømmen. Alt som berører arbeiderklasse eller vanlige liv ser ut som dårlige parodier på Billy Elliot, du vet veit, filmen om han gutten som ikke fikk danse. Jeg får vondt i magen og må gå ut av rommet når de mest patosfylte monologene kommer.
Og det stopper ikke der. I løpet av tre tideler av et sekund kan google finne 431.000 treff på den eksakte frasen «Follow your dream». Det er en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og new-age. Og intervjuer. Med mer eller mindre suksessrike mennesker som har fått oppfylt sine drømmer. Filosofien er like enkel som i de amerikanske tenåringsseriene, det finnes ondt, som holder deg nede og vil deg ille. Folk som ikke ser deg som det du er, et strålende interessant og begavet menneske som fortjener mer enn andre. Du må bryte ut av dette, ikke akseptere de stengslene som holder deg fanget i et alminnelig liv, og realisere dine talenter. Du er ikke alminnelig, du fortjener å bli sett. Omtrent sånn er det, men det er ikke innretta på unger eller hormonfylte tenåringer som lever livet sitt på musical.ly. Det er beregna på voksne mennesker. Helt uten humor eller sjølironi oppfordrer de alle og enhver til å ta hobbyen sin, strikking, synging, dataprogrammering, brukskunst, smykker eller tarotkort og gjøre karriere av det. Er det ingen andre enn meg som tenker på Monty Pythons scene fra «The quest for the Holy grail» hvor arvingen til borgherren helst bare vil synge i alle scener. Den ender med at faren kaster ham ut av vinduet og hele publikum trekker et lettelsens sukk fordi vi slipper å høre sangen.
Den norske varianten av dette er opprøret mot janteloven. En ikke eksisterende lov henta fra Aksel Sandemoses roman «En flyktning krysser sitt spor», en bok det burde vært påbudt å lese før man brukte begrepet i offentligheten. Kortversjonen er at det ikke finnes noe i boka som tilsier at den kan brukes av John Arne Riise eller andre som plattform for å insistere på sin rett til uhemmet sjølskryt eller utlegninger om ting de ikke har greie på. Ingenting.
Uansett. Om du skal snakke med ungene dine om hva de skal gjøre med livet sitt, foreslå at de skal gjøre noe nyttig. Noe som er bra for andre enn dem selv. Noe samfunnet trenger. Noe vi trenger at de gjør. Gjerne noe de er flinke til, eller mestrer, eller liker, men noe nyttig. Og fortell dem at de skal være snille. Det er undervurdert. Snille folk er bra folk.
Det er ikke å gjøre dem bjørnetjeneste. Og det er ikke å undertrykke dem eller ødelegge mulighetene deres. Tvert om er det i de fleste tilfeller en langt bedre oppskrift på et noenlunde lykkelig liv enn å følge drømmer. Drømmene våre er som sagt ganske like. Det er utrolig mange som drømmer om å synge, og utrolig få som drømmer om å vaske gulv. Like fullt er det langt flere som skal leve av å vaske gulv enn å synge. Om alle som vasker gulv går gjennom livet som ulykkelige sangere, blir livet ganske kjipt å leve. Og det trenger det ikke. De kan synge så mye de vil. På fritida si. De kan bare ikke leve av det. Du kan male, danse eller lage smykker på fritida og. Arbeidslivet er ikke laga for at folk skal realisere drømmer. Det er et enkelt bytteforhold mellom noen som kjøper arbeidskraft, i Norge 37,5 timer av uka di, i bytte mot penger. Lønna du får for å vaske gulv, være lærer, tømme søppel eller jobbe i butikk, for å nevne noe, skal være høy nok til at du kan hente glede i fritida di.
Filosofien som ligger under tanken om å følge drømmene som livsprinsipp er djupt individualistisk. Det er din lykke og frigjøring som skal være alt for deg, de andre er bare kulisser og publikum til den scenen du skal stå på. For over to hundre år siden hevda den tyske filosofen Kant at man skal «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov». Det betyr noe sånt som at du skal velge dine handlinger utfra et prinsipp om at alle andre skulle kunne ta de samme valgene uten at det er til skade. Hele drømmefølgeprosjektet faller sammen i møte med en slik tanke. Siden knapt noen for eksempel drømmer om å tømme søppel eller jobbe på Rema, og antageligvis ytterst få om å være lærere i ungdomsskolen, ville samfunnet falt sammen umiddelbart om alle skulle følge drømmene sine bort derfra.
Altså. Ikke følg drømmen din. Med mindre du drømmer ekstremt realistisk. Ikke forvent å være lykkelig hele tida. Mesteparten av livet er helt vanlig. Det er helt OK.