Debatt

Ikke ensidig nedrustning

Sterke krefter jobber mot atomvåpenforbud på Arbeiderpartiets landsmøte, men de er heldigvis på vikende front - og i mindretall blant sine medlemmer. Igjen fremmes påstanden om at FN-traktaten legger opp til ensidig nedrustning. Den er fortsatt like usann.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

FN-traktaten som forbyr atomvåpen er en standard multilateral avtale, som undertegnes ensidig i den forstand at hvert land selvsagt signerer for seg. Men de kan selvfølgelig gjerne bli enige seg imellom om å signere flere samtidig. Å kritisere atomvåpenforbudet for å legge opp til ensidig nedrustning er det samme som om man i sin tid skulle kritisert Biovåpenkonvensjonen eller Kjemivåpenkonvensjonen for å legge opp til ensidig nedrustning. Det var for eksempel åpenbart at USA og Russland ikke ville ha sluttet seg til Kjemivåpenkonvensjonen uten at de seg imellom var enige om det. Og det er åpenbart – hvis man ikke legger vrangvilje til – at verken USA eller Russland kommer til å slutte seg til atomvåpenforbudet og ruste ned ensidig. De kan imidlertid potensielt en gang i framtiden la seg presse til å signere sammen.

Som siste taler ut på landsmøtet torsdag kveld, viste Anniken Huitfeldt til at Norge signerte Kjemivåpenkonvensjonen sammen med USA og Russland. Det stemmer at vi signerte samtidig, 13 januar 1993. Det som ikke ble nevnt er at Norge ratifiserte og ble statspart til Kjemivåpenkonvensjonen allerede i 1994, tre år før USA og Russland gjorde det i 1997.

Kjemivåpenkonvensjonen er altså et godt eksempel på at Norge går foran og blir statspart til avtaler som forbyr masseødeleggelsesvåpen før landene som har disse våpnene gjør det. Dette bør vi også gjøre på atomvåpenområdet.

FN-traktaten som forbyr atomvåpen er designet for å romme alle tenkelige måter å oppnå tilslutning og nedrustning på. Ensidig (f.eks Nord-Korea), bilateralt (f.eks. India/Pakistan) eller i større grupper. Atomvåpenstater som slutter seg til atomvåpenforbudet kan fremforhandle avtaler om nedrustning som vedtas som protokoller til forbudstraktaten, og disse protokollene kan selvfølgelig gjelde to eller flere atomvåpenstater i felleskap. Eller de kan fremforhandle og iverksette bilaterale eller multilaterale nedrustningsavtaler ved siden av forbudstraktaten før de slutter seg til. Det siste er det mest sannsynlige.

Forøvrig er det viktig at det finnes en mulighet for at land kan ruste ned ensidig, gitt at de fleste ønsker at Nord-Korea skal gjøre det. Det er ikke ønskelig å låse all framdrift innen kjernefysisk nedrustning til en samtidig tilslutning til en ni-stats-avtale.

Hvis Norge undertegner atomvåpenforbudet, blir det ikke ensidig nedrustning. Det blir sårt tiltrengt debatt og internt press i NATO rundt en sikkerhetsstrategi som medfører langt større risiko enn potensielle fordeler. Om våre allierte atomvåpenstater – USA, Storbritannia og Frankrike – etter hvert innser at kjernefysisk avskrekking ikke er en bærekraftig sikkerhetsstrategi, tror vel ingen at de vil kaste seg rundt og ruste ned ensidig. De vil snarere arbeide hardt for å engasjere de andre atomvåpenstatene i forhandlinger om balansert og gjensidig nedrustning.

Fremgang på nedrustningsfeltet – unilateralt, bilateralt, multilateralt – avhenger av at vi bygger en sterk norm mot atomvåpen. Det å ta avstand fra atomvåpen og kjernefysisk avskrekking er en forutsetning for framdrift. Det er det forbudstraktaten handler om.

Vi kan ikke vente på de verste blant oss før vi vedtar lover om hva som er rett og galt. Ikke i nasjonal rett, og ikke i internasjonal rett. Vi må begynne med oss selv. Atomvåpenforbudet tvinger nå norske politikere til å se seg selv i speilet. For i dag er Norge en del av problemet.

Når forbudet trer i kraft, vil Norge være på feil side av internasjonal lov. Vi har ikke atomvåpen selv, men faktum er at vi «outsourcer» den oppgaven til våre allierte. Vår sikkerhetspolitikk er i dag å be USA, Storbritannia og Frankrike om å fortsette å besitte atomvåpen på våre vegne, true med atomvåpen på våre vegne, og kanskje en dag bruke atomvåpen på våre vegne.

Debatten om atomvåpen på Arbeiderpartiets landsmøte bør først og fremst handle om hva Norge selv skal stå for. Norge må si nei takk til beskyttelse med våpen som for det første er uakseptable fordi de er laget for å svi av hele byer med barn, kvinner og menn på et øyeblikk, og som for det andre utsetter oss selv for enorm risiko. Nå må vi velge å bli en del av løsningen. Selv om det er langt fram til målet.

Det er klart det er vanskelig å ta dette skrittet. Det vil innebære å fronte en svært vanskelig debatt i NATO, der atomvåpen har blitt selve symbolet på transatlantisk lojalitet og der Norge forståelig nok nå helst av alt vil bidra til ro. Men med den nødvendige vilje samt gode evner til dialog kan Norge gå foran i NATO, slik at alliansen blir en sterk aktør for kjernefysisk nedrustning.

Mer fra: Debatt