Jeg ble født og vokste opp i Sør-Vietnam, og tjenestegjorde i 10 år i en sørvietnamesisk stridsenhet. Jeg mener at en stor, utfyllende historie om Vietnamkrigen i det minste bør gi en nøktern og rettferdig beskrivelse av partene i konflikten. Det gjør ikke TV-serien når det gjelder de vietnamesiske partene i krigen.
Dokumentaren forguder Nord-Vietnams leder Ho Chi Minh og besudler samtidig ettermælet til Sør-Vietnams Ngo Dinh Diem på en absurd måte. Folket i Nord-Vietnam måtte tilbe Ho Chi Minh og kalle ham «onkel». Dokumentaren gjør ham ikke ansvarlig for at hans regime myrdet titusener sivile.
Etter min mening var president Diem tusen ganger mer moralsk og patriotisk enn Ho Chi Minh. At noen sørvietnamesere var misfornøyde med Diem mens han styrte landet i åtte år, var neppe overraskende i et nytt demokrati. Men mange av dem som kjempet mot presidenten, viste seg å være kommunister som brukte buddhismen som skalkeskjul for å styrte regimet. At Diems demokratiprosjekt tok sin tid, var uunngåelig. Han bygget jo opp Sør-Vietnam på ruinene som franskmennene etterlot seg. Han bosatte en million flyktninger fra Nord. Han forbedret Sør-Vietnams utdanning, økonomi og forsvar. Det gjør at mange husker hans regjeringstid som en gullalder.
Ifølge redaktør West Johnsen er det en styrke at det ikke er noe nytt i Ken Burns’ serie. Jeg mener derimot at det er dokumentarens store svakhet. Regissøren fulgte den fordomsfulle gamle stien til amerikanske medier.
For det første viser vi ofte amerikanerne som kriget alene, selv om sørvietnameserne kjempet mer, lengre og led minst fem ganger flere tap enn dem. Om slaget i Khe Sanh 1968 omtaler Ken Burns for eksempel kun amerikanerne uten å nevne den sørvietnamesiske 37. rangerbataljonen som forsvarte nordøstflanken av basen.
For det andre skaper media en oppfatning av at det er den amerikanske ildkraften som var avgjørende i hvert slag. Som infanterisoldat mener jeg at det var fotsoldatene som gjorde forskjell. Under Tet-offensiven forsvarte sørvietnamesiske soldater sine poster med gamle rifler fra andre verdenskrig, og vant over kommunistene som ble utstyrt med mer avanserte automatvåpen AK47.
Sist men ikke minst, velger amerikanske medier ut noen få slag der sørvietnameserne led større tap og lar amerikanerne alene dømme deres prestasjon. Mange amerikanere har siden krigens start fremstilt sørvietnamesiske soldater under hele krigen som ubrukelige. Ken Burns er enda en amerikaner i rekken. Han påsto han inkluderte alle stemmer i krigen. Men han beskriver slaget ved Ap Bac i 1963, i seriens 2. episode, ved å la amerikanerne i tur og orden fortelle om slaget. Disse var blant en håndfull amerikanere i slaget der flere hundre sørvietnamesere jaget kommunistene. I dokumentaren fremstilte kaptein James B. Scanlon sin vietnamesiske motpart i panservognen som inkompetent som ikke fulgte hans gode råd. Den vietnamesiske motparten, kaptein Lý Tòng Bá, skrev senere artikler som kritiserte amerikanernes oppførsel under slaget og tilbakeviste kritikkene. Men Ken Burns ignorerte den sørvietnamesiske versjonen. Han stilte ikke spørsmål ved amerikanernes dømmekraft. Kaptein Lý Tòng Bá ble i 1972 generalen som med stort mot og militær kløkt ledet 23. divisjon der jeg tjenestegjorde, som slo tilbake tre kommunistdivisjoner ved slaget om Kontum. Dette store slaget er ikke nevnt i Ken Burns serie.
Redaktør West Johnsen konkluderte med at «det er fortsatt mye å lære om og av Vietnamkrigen», og trekker lærdommen til Afghanistan og Irak. Den første lærdommen burde vært å forstå konflikten der det skjer og å utfordre amerikanernes verdensbilde. Ken Burns er for opptatt av amerikanerne til å forstå andre. Hans TV-serie er i beste fall en USA for dummies, men neppe en ABC for Vietnam som West Johnsen hevder.