Jeg er ikke rik, jeg har ikke en stor formue slik som alle dere tror. Hjemme i Romania har jeg et rom med en seng, i den sengen sover vi fire mennesker. Vi har ikke kjøkken, vi har ikke bad, vi har ikke rennende vann. Det vi har er våre barn.
Jeg, Luminita Stamate, ønsker å spørre de journalistene som laget dokumentaren «Lykkelandet» om Rom i Bergen som driver med kriminelle ting, hvorfor sier dokumentaren ikke noe om de gode sidene ved de aller fleste som tigger i Norge? Jeg er enig i at dokumentaren viser sannheten om dem de filmet. Men hvorfor filmet de ikke på en måte som lar være å generalisere slik at alle som tigger nå har blitt «kriminelle» i samfunnets øyne? Ingen ser ut til å forstå at vi som tigger har dager da vi lar være å spise fordi vi må spare penger for å sende hjem til våre barn. At vi har mange netter da vi ikke sover.
Jeg er alene her i Norge. Jeg er her for å prøve å gi mine barn en smule av alle de mulighetene norske barn har. Tror du vi lever et enkelt liv langt borte fra barna våre? Det går måneder mellom gangene jeg ser barna mine, jeg savner dem hele tida.
Jeg er ikke imot det journalistene sier, men jeg vil ikke at noen skal tro at alle Roma er samme. Det finnes ikke et land eller en nasjon i verden hvor du ikke finner mafia, folk med kriminell business mye større enn den i Bergen. Men fordi noen i en nasjon driver med kriminelle ting betyr ikke det at alle gjør det samme. Jeg VET at ikke alle Roma er slik som dokumentaren fremstiller dem.
Til sist, men ikke minst vil jeg takke alle dem som bringer glede inn i livet til fattige mennesker, alle dem som står på og kjemper sammen med dem som tigger fra Romania! Takk!
Teksten er skrevet av Luminita Stamate og oversatt av Johanna Eidse-Frænkel i Kirkens Bymisjon