ANNONSE

20-08-2015

Ikke bry deg!

Man trenger ikke alltid si det første som faller en inn. Særlig ikke om andre folks livsvalg.

Boka «Evig barnefri: Historier om frivillig barnløshet» nådde nylig bokhandlene. Redaktør Heidi Helene Sveen har bedt ti kvinner og fire menn som ikke er foreldre om å skrive hvert sitt essay om å være barnløse, eller barnefri, som er det foretrukne ordet for dem som selv har valgt ikke å formere seg.

Likhetene mellom essayene er slående. De barnefrie essayskribentene uttrykker stor tilfredshet med livet uten barn, med overskudd til venner, jobb og alle mulige andre prosjekter. Med friheten. Noen har barndomserfaringer som gjør at de vegrer seg mot å bli foreldre selv, de fleste ikke. Flere nevner overbefolkning på jorda som et godt argument mot å sette flere rike, vestlige klimaverstinger til verden, mens et par gjør et poeng ut av at de som homofile egentlig hadde håpet å slippe hele problemstillingen, slik som i gamle dager, før prøverør og surrogati.

Samlingens mest interessante essay er signert Anne Bitsch, som drar tankevekkende linjer mellom forventningen om at kvinner skal bli mødre og inngå i en slags familiekult, og tankegods av den mørkebrune typen Anders Behring Breivik står for. «Oppgjør med moderskapsmaset», kaller Bitsch essayet sitt, som ønsker å bryte med politiske og kulturelle forestillinger om at kvinnens seksualitet kun er til for at hun skal bli mor.

Det argumentet som dominerer «Evig barnefri» som helhet er imidlertid langt enklere, og svært konsist oppsummert i Ole I. B. Storøs essay. Nemlig «Jeg vil ikke». Ikke alle har lyst på barn. Ikke alle kvinner, ikke alle menn. Så enkelt.
Og så vanskelig. Veldig provoserende, åpenbart, på svært mange mennesker. For i tillegg til ønsket om barne­fri, har bidragsyterne i boka en annen felles erfaring: Nær alle skriver om andre menneskers ufine – ofte direkte hatske – tilbakemeldinger på valget de har tatt.

Et bedrevitende «du får nok lyst senere», er vanligst overfor unge. Siden følger påstanden av typen «du kommer garantert til å angre», i mer eller mindre høflige ordelag. Og det er bare argumentene. Særlig kvinnene rapporterer om hets og sjikane, ansikt til ansikt og i sosiale medier. De kalles mannevonde, barnehatende hurper. Stygge og dumme horer. Egoistiske misfoster, som burde blitt en flekk på lakenet i stedet for et menneske. Med mer. Kreativiteten er stor.

At internetts kommentarfelter befolkes av aggressive troll, er ikke noe nytt. Men at alle i boka rapporterer om så mye kritikk også ansikt til ansikt av «vanlige folk», til og med venner, er underlig. Hva er det som gjør at folk føler seg nødt til å kritisere bekjente, kollegaer, familiemedlemmers valg av livsstil? Hva skjedde med åpen undring uten dømming, en mulighet til å bli litt bedre kjent med andres tanker uten å føle seg truet av svar som er annerledes enn dem man selv har funnet?

Det gjelder frivillig barnløshet, så klart, men også alle andre måter folk velger å løse livet på. Folk hisser seg opp over absolutt alt. Over at folk bosetter seg i by, eller på landet. At gravide føder med smertelindring, eller uten. Spedbarn som ammes overalt, eller mødre som ammer for lite. Jobber for mye, eller ikke på langt nær nok. Listen fortsetter i det uendelige, og bøker om foreldreliv, livsstil og samfunn dokumenterer kritikken. Det fins faktisk ikke en eneste ting man kan gjøre helt rett her i livet, om rett skal defineres ut fra det som ingen stiller spørsmål ved, det ingen fordømmer.

Mye ville vært enormt mye enklere om folk ganske enkelt sluttet å bry seg. Ikke om hverandre som mennesker, så klart, men om hvordan alle andre velger – eller tilfeldigvis ender opp med – å leve livene sine. Om man sluttet å tenke at alle som velger annerledes enn en selv, gjør det for å provosere, eller fordi de ikke vet bedre, og derfor må opplyses og omvendes. Kanskje er det så enkelt som skrevet står. «Jeg vil ikke». Og «jeg bryr meg faktisk ikke om hva du syns om det».

Provokasjon er et nøkkelord. Livsvalg er sjelden gjort for å tirre en reaksjon fra andre. Faktisk. Lurer folk på noe, må det imidlertid være OK å spørre, så lenge det skjer på en fin måte, og så lenge svaret ikke møtes med aggressiv og besserwissersk belæring. Alle spørsmål er ikke kritikk. «Hvorfor har du ikke barn?» kan like gjerne bety «jeg vil forstå hvordan du tenker», som «jeg provoseres av at du har valgt annerledes enn meg». Hadde vi fikset å snakke ordentlig og åpent sammen, uten dom, hadde folk til og med sluppet å skrive bøker om hatet der ute. Vi hadde rett og slett blitt bedre kjent. Uten å føle oss krenket.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!