Organisasjonsgraden faller. Nå må organisasjonene ta seg selv i nakken i stedet for å skylde på blant andre politikerne om den negative effekten ikke skal bli stor for arbeidstakerne og samfunnet for øvrig.
Det hadde ikke engang gått to uker inn i regjeringsperioden før Høyre, Frp og Venstre inkluderte formuleringen om at de «anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert» i regjeringsplattformen. Setningen skapte store reaksjoner blant arbeidstakerorganisasjonene, men sannheten er at i dag er kun i underkant av 50 prosent av norske arbeidstakere med i en organisasjon.
Et behov for representative organisasjoner
I dag tar en større andel av befolkningen høyere utdannelse, det er blitt vanligere å bytte jobb mange ganger i løpet av karrieren og teknologien utvikler seg i en vanvittig fart. De store industribedriftene dominerer ikke lenger arbeidsmarkedet, vi har flyttet oss fra industri til tjenester, og interessen for arbeidstakerorganisasjonene krymper. Vi mener noe av det skyldes at organisasjonene ikke har evnet å fornye og tilpasse seg – de har rett og slett sovet i timen.
Organisasjonen Lederne, som ble etablert i 1910 under helt andre samfunnsforhold, gjennomgår nå en omfattende strategiprosess. Lykkes vi med den, vil det kunne utløse fornyet energi i organisasjonen både internt og eksternt. Da blir også vår potensielle medlemsmasse vesentlig større enn i dag. Vi har en ambisjon om å bli en organisasjon som tar inn over seg den nye verden, samtidig som vi ivaretar det fortsatte behovet for å være organisert.
I Norge har vi et arbeidsliv preget av lavt konfliktnivå og høy produktivitet, omstillingstakt og sysselsetting. Det hersker bred enighet om at trepartssamarbeidet mellom myndighetene, arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden er en styrke og helt avgjørende for å kunne skape gode løsninger. Felles beslutninger krever sterke organisasjoner på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, men for at disse skal ha legitimitet må de være representative. Dagens lave organisasjonsgrad holder ikke.
Mangler evnen til å avspeile arbeidslivet
En nylig utgitt rapport viser at LO og YS har tapt andeler, mens Akademikerne og Unio har styrket sin posisjon. Mye tyder på at organisasjoner som LO mister andeler på grunn av sin manglende evne til å fornye seg, bryte ned stereotyper og møte nye næringsstrukturer. Livslang kompetanseheving satt i system må bli arbeidstakerorganisasjonenes nye løfte – vi er avhengige av å ha et tydelig fokus på økt kunnskap om nye næringsstrukturer dersom vi skal overleve i fremtidens arbeidsmarked.
LO som kanskje landets mest kjente organisasjon spiller ofte på konflikt og partitilhørighet, på tross av at medlemmene ofte ønsker forhandlinger, politisk nøytralitet og lite konflikt. Enkeltforbunds særinteresser står ofte sterkt. Samlet sørger dette for at arbeidstakerorganisasjonene som helhet ofte ikke anses som bidragsytere til et lavt konfliktnivå.
Utfordringen er blant annet at økende mobilitet internasjonalt, privatisering og individualisering samtidig som mange arbeidstakerorganisasjoner synes stivnet i gamle strukturer har ført til større konkurranse, tøffere krav til rekruttering og at flere yngre arbeidstakere og nye ledere ikke ser verdien å være medlem av en arbeidstakerorganisasjon.
Samtidig er arbeidstakerorganisasjoner med på å skape verdier for Norge og sørge for trivsel på små og store arbeidsplasser. Det ligger et stort ansvar i å møte medlems -og tillitsvalgtes behov lokalt og individuelt, særlig i medvirkning til raske og gode prosesser. Om behovet ikke møtes, mister arbeidstakerorganisasjonene et av sine beste argumenter for medlemskap.
Varskulampene lyser gult
Den viktigste nøkkelen til å løse fremtidens norske arbeidslivsutfordringer ligger i trepartssamarbeidet. Samtidig taler den lave organisasjonsgraden for at modellen må videreutvikles med vekt på samspill og kommunikasjon mellom ledelse og medarbeidere – både direkte og representativt.
Samfunnstrender som digitalisering, automatisering, globalisering, handel og migrasjon, endrer norske samfunnsstrukturer. Disse trendene kan vi som arbeidstakerorganisasjoner ikke nødvendigvis påvirke, men det vi derimot kan påvirke er vår egen kompetanse, evne til å speile arbeidslivet, endre oss og tilpasse oss. Varskulampene lyser gult nå. Dersom det organiserte arbeidslivet skal fortsette å spille en viktig rolle i samfunnet, må arbeidstakerorganisasjonene ta seg selv i nakken og tilpasse seg det moderne arbeidslivet. Vi må tørre å tenke nytt og vi må i større grad lytte til våre medlemmer.