Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Det er en ordning som på linje med gratis skolegang, helsetjenester, pensjonsordninger og arbeidsledighetstrygd og er et uttrykk for hvordan vi ønsker å innrette samfunnet vårt, med andre ord hvordan vi vil leve våre liv.
I debatten om den nye permisjonsordningen blir kvinner gjentatte ganger fortalt at de er heldige som får denne gode permisjonen. Det er en nedvurdering av ordningen og et hån mot alle de kvinnene som har stått på barrikadene for nettopp kvinner og barn. Heldig er du om du vinner i Lotto. Permisjonsordningen har ikke med hell å gjøre, det er en villet politikk som gjør at kvinner kan få barn uten å tape penger på det og at de har rett på den stillingen de hadde før de fikk barn. At andre land ikke verdsetter dette er ikke noe som skal brukes mot norske kvinner som høyt sier de vil ha lengst mulig permisjon eller familier som vil innrette fordelingen selv.
[ Derfor startet #permisjonsopprøret2019 ]
I land som ikke har foreldrepermisjon er det moren som blir hjemme. I Norge har kvinner som tar ulønnet permisjon i forbindelse med at de får barn gått opp. Permisjonsordningen blir begrunnet med likestilling, samtidig viser politikere som Guri Melby (V) til at kvinner som vil ha lenger permisjon kan ta det gjennom 80 % uttak av lønn. Hvorfor redusere økonomien til kvinner som vil være lenger hjemme med ungene sine? Det virker selvmotsigende ikke å støtte opp under kvinners økonomiske frihet i forbindelse med at de setter unger til verden.
Skal samfunnet betale for at jeg vil være lenge hjemme med ungen min?
Jeg mener at svaret er: JA! Vi betaler for det samfunnet vi vil ha. Om alternative er at kvinner tar mer ulønnet permisjon, eller må gå ut i sjukemelding vil en fleksibel permisjonsordning heller sikre at kvinner beholder en økonomisk frihet og at de ikke sykeliggjøres om det tar tid å finne ut av kroppen og livet etter en fødsel.
Som samfunn er det bra for oss at vi kan få barn uten å miste jobben og ha en stabil økonomi. Friheten ligger i at kvinner nettopp ikke må velge mellom jobb og barn. Politikerne må skjønne at når kvinner velger tid framfor jobb og penger så er det et sterkt signal om at politikken som føres ikke er brukbar i livet.
Rina Mariann Hansen (Ap): Amming + fulltidsjobb = mulig
Politiske regnestykker går ikke alltid opp med den hverdagen folk lever. Anna Blix skriver (VG 7. februar) at mødre som vil være lenger hjemme har mulighet å få åtte og en halv måned permisjon ved å legge til ferien sin. Hvem er det Anna Blix representerer? Hennes regnestykke funker ikke i virkeligheten, kun i teorien. Et eksempel: Hva om permisjonen din avsluttes i januar, du legger på ferie og begynner på jobb litt uti mars? Om du da har flere barn så ligger det nesten to uker med påskeferie og venter i slutten av måneden. Fridager og planleggingsdager i mai følger tett. For ikke å snakke om åtte ukers sommerferie! Bare vent til oktober, den starter med en ukes høstferie. Hva gjør de familiene som ikke har skikkelig god råd til å ta ulønnet ferie eller har flust av folk rundt seg som kan feriere med ungene når sommeren kommer?
Blix mener også at amming ikke er noen grunn til å ønske seg permisjon lenger enn sju måneder fordi antall som ammer går ned parallelt med månedene som går. Med andre ord fordi mange slutter å amme, er det ikke så farlig med de som ønsker å amme (og det enda staten anbefaler å amme til barnet er et år). At antallet som ammer går ned, (parallelt med at fødselsdepresjon går opp) bør imidlertid bekymre Blix (og andre), ikke brukes som et argument for å korte tiden sammen for mor og barn.
Blix skriver at i et mer likestilt samfunn slipper far å spørre mor om hvor vinterklærne er. Det hender mannen min spør hvor vinterklærne er. Jeg spør han hvor tursekken er. Han er en reser på å feste bilseter og finne fram skiutstyr og kjenner bokhylla til ungene bedre enn meg, han spiller spill, bygger hytte i snøen og lager mat som alle liker. Jeg har oversikt over klær og avtaler. Trøster, koser, tuller og kjefter gjør vi begge to. Det er mer praktisk i hverdagen at vi har oversikt over hver våre ting enn at vi skal vite det samme om alle forhold som gjelder i en familie, og så forveksle dette med likestilling eller forsikre hverandre om omverden at vi er «likestilt».
Bente Rognan Gravklev: Rører du mors permisjon blir det ramaskrik
Kjell Inge Ropstad (Krf) sa i TV-programmet God Morgen Norge 11.02 at kvinner som vil være lenger hjemme kan ta imot kontantstøtte, men det er jo først når barnet er et år. Regnestykket går ikke opp og svaret løser ingenting for familiene han snakker til.
Ammefri er et annet eksempel på noe som virker fint i teorien, men som ikke går opp for alle som jobber en time reisevei fra jobb, eller for eksempel er pilot, jobber på Nordsjøen eller er sykepleier med en travel hverdag.
I samme gata, som politikere med klare svar som ikke gjenspeiler livet, er Ingrid Huitfeldt, Martin Andresen fra forskningsavdelingen i SSB og Aksel Braanen Sterri som er stipendiat ved UIO. Sammen skriver de tre (Aftenposten 12.02) at begge sider av permisjonsdebatten tar feil. En kan nemlig ikke bevise at barn tar skade av å være mindre med mor eller av å ikke ammes etter sju måneder. I følge dem er det tvilsomt om «amming i det hele tatt er nødvendig for et barn i et rikt land som Norge».
På den andre sida finner de ingen bevis som tyder på at arbeidsfordelingen i hjemmet ble påvirket av at menn gikk fra ti til fjorten uker i pappaperm. Forskerne har høye ambisjoner om de skal finne et svar på hvilke ordninger som ganger alle barn og familier. Kommer datteren min til å ta skade av det om jeg ikke blåser henne på magen og tuller hver gang vi skifter bleie? Kommer hun til å lide om jeg slutter å amme henne? Åpenbart ikke på noen målbar måte eller ved å bli kartlagt eller testet i den objektive forskningens regi. Men siden vi trives med det begge to så kanskje vi kommer til å savne det. Og siden tida går fort og vi aldri får denne stunden tilbake så blir savnet etter det som er vår måte å være sammen på litt sårt.
Klart vi kommer oss videre, men hva er det egentlig som haster og for hvem? Forskerne ser bort ifra hva trives vi med og hvordan har vi det kvalitativt med den måten vi innretter, eller må innrette, livene våre. Det at de ikke kan måle, bevise eller slå fast at noe er skadelig eller har en bestemt effekt betyr ikke at virkningen av valg vi tar ikke får betydning og mening for og i våre liv. Det betyr bare at det ikke finnes en metode som beviser et bestemt resultat når det kommer til så omfattende og sammenvevd som å gi omsorg og kjærlighet til et menneske som er ny i verden.
At forskerne ikke kan finne bevis for at det er skadelig for barn å være sammen med pappaen sin store deler det første året burde ikke overraske noen. For de som velger dette er jo nettopp dette den beste løsningen, av den grunn at det vi selv velger ofte fungerer, eller vi rapporter at det fungerer. Pappa vil og mamma vil og ungen har det bra. At forskerne ser på forholdet mellom mors permisjonstid og barnets framtidige skoleprestasjoner viser bare at de setter målbare resultater høyere enn familienes opplevelse av sin egen hverdag. Aldri, aldri har jeg tenkt at jeg må være hjemme lenger fordi jeg tror det vil bedre skoleprestasjonen om sju-åtte-femten år!
Mangel på forskning og bevis etterlater oss likevel ikke helt i det blå. Noe av det merkeligste ved denne debatten er at politikerne i liten grad virker interessert i å ta kvinners situasjon inn over seg og på alvor. I andre sammenhenger er det å lytte til kvinner et feministisk krav. Under taggen #permisjonsopprøret forteller kvinner om sin barsel- og permisjonstid. Vi lever ulike liv. Vi får ikke barn etter klokka, det finnes ingen oppskrift og ingenting går helt etter boka. Vi er ikke typiske og like. Å lytte til disse historiene er ikke det samme som å si seg enig. Men om en tar det kvinnene forteller innover seg, vil en komme med andre svar som ikke er å vise til ammefri eller å plusse på tid fra feire. Det er teoretiske svar som kun gir mening på papiret.
Ellers i samfunnet snakker vi om viktigheten av å tro på det kvinner forteller, lytt til de stemmene som lett blir overhørt og ta kvinners erfaring på alvor. Men i dette tilfelle er det tungt å komme igjennom til de som har makt. Makt til å definere andres liv. Kvinner som ønsker å gå lenger i permisjon blir møtt med de samme svarene om at de overdriver den korte tida og at samfunnsutviklingen har godt av mer likestilling. De vises til at far må få ta del i arbeidet hjemme uten mor for å finne sin selvstendige plass. At kvinner og menn forteller at de klarer det uten de nye fem ukene som er tillagt menn i den nye ordningen, gjør ikke inntrykk på politikerne og heller ikke forskere og likestillingsideologer. Den nye tredelingen virker mer og mer som en prinsippsak og det er fryktelig synd for prinsippene taper mot erfaringen av levd liv. Det personlige er politisk, men det politiske makter absolutt ikke å bli personlig i denne saken.
Så langt har rundt 27.973 (14.02) kvinner og menn signert oppropet «La familiene få tilbake bestemmelsesretten til foreldrepermisjonsfordeling». (Til sammenligning var det rundt 10.000 som gikk i 8.marstoget i Oslo 2018.) Å avfeie alle disse som reaksjonære, tradisjonelle og mot likestilling er ikke bare for enkelt, det er feil.
Når 27.973 (i hovedsak) kvinner sier nei er det verdt å lytte. Dette er kvinner som kjenner sin livssituasjon, som vet hvor skoen trykker og som er opptatt av å lage seg et liv som fungerer, ikke bare nesten går opp. Jeg frykter at vi får en likestilling på papiret, mens barn fødes inn i en verden der livet suser av sted, mens forventninger om å være tilstede for fullt både hjemme og på jobb tapper mange familier for krefter.
Det som er rart og ulogisk er at de alle skal inn i samme formen for fordeling.