«Det er typisk norsk å være gullende god», skrev VGs kommentator en dag denne uka da Vi, ja det er det store vi når det går bra, hadde hatt nok en rekorddag i Sør-Korea. Kommentatoren gjorde honnør til landsmoder Gros tale nyttårsaften 1992 der hun brukte idrettssuksess som eksempel til etterfølgelse. Fotballjenter, håndballjenter og skigutter. Talen ble i samtida slaktet for sin selvgodhet. Kåre Willoch sa det best på sitt knirkete vis noen måneder senere: «Meget tyder på at det dessverre ikke er så riktig som vi alle kunne ønske».
Sjøl har jeg knapt sett en øvelse. Mest fordi det som regel blitt sendt på TV på tider jeg sover eller jobber. Og så har jeg blitt nummen av all suksessen. Det er som indrefilet med bearnés og rødvin. Får man det hver dag, går det ut over entusiasmen. Jeg har vært en dårlig nordmann. Jeg beklager.
VG-mannen mer enn kompenserer for min frafallenhet og kaller våre utøvere «en gjeng med nasjonalhelter». Alpingutta er «Sympatiske. I ett og alt». Bjørgen er «skreddersydd rollemodell for kombinasjonen profesjonalisme og medmenneskelighet». Klæbo får ros for «stoisk ro og sympatiske svar». Selv et middels godt norsk hockeylag får stående applaus: «Et evig tappert norsk ishockeylag, som vet alt om å kjempe mot motstandere med andre ressursmessige forutsetninger». Det er ikke måte på hvor bra Norge er.
Norge er gode. Mulig blir vi beste nasjon. Det er selvsagt en bragd for et lite land, så uendelig mye mindre enn Tyskland, enn Russland, enn USA. Vi er minst. Selvfølgelig imponerer vi verden, som undrer seg over det norsk vintermirakelet. Forklaringen er ikke typene. Forklaringen er så mye kjedeligere. Struktur og kultur.
Vi er del av en nordeuropeisk, protestantisk kultur. Det har gjort oss nøye, velorganiserte og fornuftige. Vi har et svært høyt og bredt utdanningsnivå. Det ligger i bånn for alt vi gjør. Vi vet verdien av hardt arbeid. Det holdt oss i live i det kalde nord. I det moderne Norge betyr det at vi ikke ligger på sofaen uten dårlig samvittighet. Er ikke inne en søndag uten å kjenne på skammen. Vi må ut. Ut og bruke kroppen. Idretten står ekstremt sterkt. Som sport og dyd.
Vi har som ingen andre nasjoner kulturelle, historiske og naturgitte forutsetninger for å hevde oss i vintersport. Storbyene våre, befolkningssentrene, ligger tett på marka, løyper og bakker. Vi har en stor og homogen middelklasse som liker å gjøre stort sett det samme. Og på toppen av dette er vi griserike. Og da mener jeg uten-sidestykke-i-historien-stinne. En ting er at staten svømmer i oljekroner, men privat er vi også ekstremt ressurssterke. Veldig mange av oss. Rikdommen kjøper oss tid. Tid å bruke på ovale helger på hyttene våre i fjellet, til å leke, utfolde oss og konkurrere, og vi ligger i tet på bruk av teknologi. Som gir oss fleksibilitet i forhold til jobb til å bruke all denne naturen. Penger og teknologi gir oss det beste utstyret til en hær av unge som heies fram. Så ivrige er foreldrene at de må stagges med forbud mot kjempedyr fluorsmøring for alle under 16.
Idretten bader i penger. 2,6 milliarder gikk i fjor til idretten fra statlige tippemidler. Fra 2008 til 2018 gikk det 1,5 milliarder kroner til toppidretten organisert gjennom Olympiatoppen. På årets OL brukes det 21 millioner. En tredjedel mer enn sist. som også var en suksess. Vi har et statseid næringsliv – Telenor og DNB – som støtter villig opp. Det er brukt 15 millioner til dette OL på å forske på skismøring! Ringelista over ansatte er lang som en olympisk resultatliste. Den inneholder psykologer og psykiatere, leger og fysioer, eksperter i alle fag. Olympiatoppen er i praksis et statlig sportsdirektorat. Det er åtte regionale underavdelinger. Idretten er en nasjonal industri i Norge.
Det minner til forveksling på hvordan idretten ble brukt i den gamle østblokken. Vi reagerer ofte på utenlandske, statlige idrettsprogrammer. Men bjelken eller skistaven i vårt eget øye, er vanskelig å se.