Steve Bannon må inn og forklare seg om Russland-samarbeid og Trump.

Steve Bannon må inn og forklare seg om Russland-samarbeid og Trump.

Vis bildetekst
Foto: NTB Scanpix

07-08-2018

Ideologenes kamp

To innflytelsesrike ideologer – en russisk, en amerikansk – bygger høyreradikale nettverk i Europa. Selv om ideologien springer ut fra like kilder, har de ulike visjoner.

d

De har blitt stemplet som henholdsvis den russiske og den amerikanske presidentens «hjerne». De har fått sparken fra sine mer konvensjonelle maktposisjoner etter å ha vært for frittalende. Aleksander Dugin i Russland og Steve Bannon i USA er i dag viktige ideologer og strateger for ytre høyre i Europa og USA. Bannon kunngjorde sågar i juli at han etablerer «The Movement», «bevegelsen», der formålet er å forene innvandringskritiske, høyrepopulistiske partier i Europa under én paraplyorganisasjon. Dugin har på sin side bygget nettverk med høyreradikale i Europa siden 1989.

Bannon hadde en kort men viktig karriere som sjefstrateg i Det hvite hus. Hans største kampsak var økonomisk nasjonalisme. Magasinet Time hadde ham på forsiden i februar 2017, og spekulerte i om «Trumpisme» egentlig er «Bannonisme». Trump var irritert. Da Bannon fikk sparken påfølgende sommer uttalte Trump at «Bannon har ingenting med mitt presidentskap å gjøre (...) Steve hadde veldig lite å gjøre med vår historiske seier». Utsagnet er lite troverdig, og vitner om maktkamp mellom to egosentrikere. Bannon var sentral i blant annet å styrke fokuset på innvandring og nasjonal økonomi under valgkampen. Han sto også angivelig bak utmeldelsen fra Parisavtalen og innreiseforbudet rettet mot muslimske land, som Høyesterett besluttet å opprettholde tidligere i sommer. Han bidro til å gi administrasjonen en tydeligere ideologisk forankring, med god støtte fra andre konservative medlemmer i administrasjonen.

Aleksander Dugin har på sin side aldri hatt en offisiell rolle i Putins administrasjon. Kritikere sier at både han og kommentatorer overdriver innflytelsen Dugin har i Kreml. Uavhengig av formell posisjon har han spilt en stadig viktigere rolle i offentlig diskusjon de siste årene. Det har nok bidratt til å flytte den nasjonale diskursen til høyre. Fra 2008 til 2014 var han direktør for Senter for konservativ forskning ved statsuniversitetet i Moskva, men fikk sparken etter å ha oppfordret til drap på ukrainere. Etter mange år i skyggen, først som dissident under Sovjetunionen og så som obskur fascistisk skikkelse på 1990-tallet, har han gradvis etablert seg som den ideologiske lederen for det russiske nye høyre, og som en viktig inspirator i Europa og USA.

Dugin er langt mer radikal enn pragmatikeren Putin. Dugin berømmer Putin for å være en politisk realist, som gjør rett i å fremheve «suverenitet» i utenrikspolitikken. Samtidig ønsker han å se en mer ultrakonservativ og neo-euroasiatisk vending i russisk politikk: geopolitikken skal fram. Dugin er særlig skuffet over hvor lite Putin har gjort i Ukraina. Mens Bannon har vært opptatt av å forsvare Trump og å kjempe hans sak – det spekuleres i at han håper på retur – har Dugin hatt flere konflikter med Putin. Kritiske tunger spekulerer i om Dugins viktigste rolle i debatten er å være en fremtredende ekstrem karakter, slik at Putin fremstår som mer moderat.

Amerikansk media, opptatt av å forklare forholdet mellom Trump og Putin, peker på Dugin og Bannon som mørkemenn bak alliansen. Det er utvilsomt betydelige likheter mellom dem, blant annet i grunndiagnosen om at den moderne verden er i krise som følge av liberale eliters ideologiske og økonomiske dominans. Begge har sine ideologiske røtter i tysk konservatisme og europeisk tradisjonalisme fra 1920- og 30-tallet. Deres felles fascinasjon for filosofer som René Guénon, Julius Evola, Oswald Spengler og Carl Schmitt bunner i en nådeløs avvisning av liberalismen. De ønsker å løsrive den ideologiske konservative arven fra rasismen som den blir assosiert med på grunn av nazismen. I tillegg har de uttrykt stor beundring for hverandre.

Dugins hovedskyts rettes mot alle former for universalisme og individualistiske systemer, og da især det vestlige. USA har lenge vært fienden i hans forfatterskap, noe som har åpnet opp for samarbeid med blant annet muslimske antiamerikanske bevegelser og ytre venstre, deriblant Syriza i Hellas. Etter Trumps seier åpnet han imidlertid for en allianse med USA i kampen mot liberal kapitalisme. Valgseieren definerte han som «et av de vakreste øyeblikkene i mitt liv». Som for Bannon er fienden ikke én stat, men heller et ideologisk, økonomisk system.

Bannon ser også på den «globale eliten» som hovedfienden. Han ønsker å nedkjempe «Davos-partiet», med referanse til den årlige samlingen av økonomiske og politiske eliter i Sveits. Selv er Bannon utdannet ved Harvard Business School, og jobbet lenge for investeringsbanken Goldman Sachs. Det er ikke en motsetning, sier han, og viser til at populisme ble drevet fram av aristokraten Tiberius Gracchus i den romerske republikk 200 f.Kr.

Noen av visjonene deres er svært like. Bannon ønsker en internasjonal orden der nasjonalstaten og dets suverenitet er kjernen, løsrevet fra EU og andre overnasjonale organisasjoner. Dugin ønsker derimot en multipolar verden bestående av imperier: en samling av stater ut i fra hvilken sivilisasjon de tilhører. Med bakgrunn i russisk eurasianisme fra mellomkrigstiden, ser han for seg et eurasiatisk område med Russland i sentrum.

Dugin er også imot overnasjonale institusjoner, og ønsker blant annet å fjerne FN. Begge er sterke motstandere av liberal militær intervensjonisme. Den mest ødeleggende presidenten i USAs historie er ifølge Bannon George W. Bush, noe Dugin sannsynligvis ville sagt seg enig i. Han var svært skuffet over Trumps militære angrep på Syria i 2017.

Samtidig har de svært ulike holdninger til staten. Mens Dugin ønsker en sterk stat, ønsker Bannon å «fjerne dets lange tentakler fra livet til arbeidende borgere». Som Bannon nylig sa med tydelig misnøye i et intervju: «I Europa ser de fremdeles til staten for løsninger». Mens Dugin ønsker nasjonalisering av industrien for sin sivilisasjon, ønsker Bannon mer rom for entreprenører og mindre rom for staten – en klassisk liberal forestilling, der det handler om å gi plass til «den lille mannen». Velferdsløsninger er det opp til selskaper å fikse. Her ser vi et tydelig europeisk-amerikansk skille i ytre høyres politikk, der Dugin er på side med europeiske bevegelser.

I islamkritikken er det Bannon som er på side med flertallet av sine europeiske allierte. Bannon mener at den jødisk-kristne verden er i vedvarende konflikt med islam. Bannon definerer Kina, Iran og Tyrkia som den nye «ondskapsaksen», med Tyrkia som den farligste. Russland, derimot, er en del av det jødisk-kristne fellesskapet: «Den kalde krigen må komme til en slutt», sier Bannon. Dugin påpeker derimot at det egentlig bare er Iran, Tyrkia og USA som gir ham oppmerksomhet, og ønsker selv videre allianser med både muslimer og venstreradikale. De ønsker altså begge kulturkrig, men kun hos Bannon er islam en tydelig fiende. Det blir spennende å se hvordan nettverksbyggingen i Europa utvikler seg.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!